lørdag 18. desember 2010

skjøre englar og raseri

Ikkje kast den så hardt i disken da sa butikkdama den tåler ikkje det jaha seier eg tenkte no å sende engelen i posten men det går vel ikkje om den ikkje tåler såpass som å bli lagt litt hardt på disken eingong du må pakke inn i silkepapir og bobleplast sa butikkdama anklagande javel sa eg men heile poenget var faktisk at den pakken ikkje skulle bli så stor og ta så mykje plass ja tenkte du sende den i ei eske sa butikkdama krevande nei sa eg som sagt tenkte eg sende den i ein konvolutt på grunn av vekta jaja om du at sjansen på det så sa ho stramt ja det er vel de i butikken som veit kor mykje denne jævla engelen toler ropte eg eg anar jo ingenting om englehandsaminga til postverket eg ville aldri ha sendt denne i ein konvolutt i posten sa butikkdama forakteleg og svøpte engelen i lilla silkepapir neivel da blir det ikkje nokon handel sa eg og for ut døra og kjøpe ein CD i staden i fullt sinne nei makan......

torsdag 9. desember 2010

åndenes makt

...gjenferd og spøkelse
hadde vorspiel
til årets Åsgardsrei.

Det var god stemning
og ganske gøy

men det var fleire med
i fjor

ein del blaserte attergangarar
hadde byrja mumle om at
Åsgardsreia
hadde utspela si rolle

dei er trendbevisste
på den andre sida også

mandag 6. desember 2010

gøymestaden

Under juletreet
midt i kjøpesentret
stakk det ut
fleire par skotuppar

Folk på handel jaga forbi
med hjarteklapp, leamus,
stramme kjevar.
Dei stirde framom seg
med blodskotne augo

Tett inntil den stille granleggen
på senter-juletreet
mellom dei tunge greinene
trykte fleire vettskremte menn
seg saman

og håpa inderleg at ingen
kom til å kjenne dei att på skorne
og dra dei fram

lørdag 4. desember 2010

å holde fortet

A:Jeg kan bare ikke forholde meg til noen som ikke fersker hvordan jeg har det, liksom

B: Ser den.

A: Jeg sier bare; Hvorfor skal jeg åpne hjertedøra for en som ikke engasjerer seg? Som bare sier ja og jasså , ler og gliser, men som er grunnleggende uinteressert i hva som EGENTLIG foregår inni meg?

B:Nei, si det..

A:Det er så jævla sårbart, å slippe folk nær seg, skjønner du?

B:Ja

A: Så jeg snakker ikke om alt som foregår på innsida lenger, jeg. Har bare tatt det valget. Men bevares, jeg holder da praten i gang, lalala.. Drar en vits og prater tull, lyset er på og festen i gang- jeg er med!

B:Skjønner

A: Aldri i verden om jeg begynner å legge ut om skilsmissen til folk som ikke bryr seg. Aldri. At jeg ble lura, backstabba og bedratt -aldri om jeg sier one damn shit. Hvordan jeg satt aleine på gulvet i ei tom leilighet og feira bursdagen min. Jeg snakker ikke med noen om det.

-B: Unnskyld, jeg skal av på neste.Kunne jeg få slippe forbi deg?

tirsdag 30. november 2010

oppdraging

ingen gutar likar jenter
som pillar seg i nasen

sa mora,
og daska til dottera over fingrane

sjølv hadde mora
ein gong sleika på kniven

men så vart ho og enke
tidleg

mandag 29. november 2010

Jakten på ærligheten

Så var jakten på kjærligheten i mål, og alle er lykkelige. Hos de fire parene i finaleepisoden så vi et par kleine klemmer, noen keitete kyss, og et par kåte menn. Men slik kan vi vel si at denne tv- serien speiler virkeligheten, og fanger opp det som stort sett skjer på byen eller på hvilket som helst julebord. Man finner fram til det mest tiltrekkende ansiktet i mengden, og tar det med hjem -hvis man ikke er for full.
Men i denne tv- seriens tilfelle har det vært en lang prosess først. Med presentasjon av bøndene i egne før - programmer, så skriver alle interesserte brev, så siles brevene til bøndene, blant annet ved hjelp av en vennegjeng av hver enkelt bonde, og de mest interessante fjesene kalles inn til speed- dater. Så er det ny siling, før en håndfull får komme og bli med de aktuelle bøndene hjem på farmen.
Med et så grundig opplegg skulle man tro det var en kvaltitetssikring av at de riktige personene havner på gårdene rundt omkring. Men er det så sikkert?
For hvem er det som sender inn brev? Jo, det er først og fremst folk som vet at de kommer til å få hele kjærlighetslivet sitt dissekert av Hvermannsen en hel høst på tv. Jeg går ut i fra at selvbildet deres må være relativt bra, siden et par av dem f eks tidligere har stilt opp i skjønnhetstevlinger med mor/datter i kulørte ukeblader, og noen har vært ukebladsmodeller for klær. Og det er sannelig ingen ulempe åpenbart. For den bonden sitter igjen med til slutt, har i de 4 tilfellene av året i alle fall, er syltynne blondiner man ikke kan beskylde for å ha utseendet mot seg, akkurat.
At dette foregår på gårder, blir et bipoeng i denne serien. Og eg tror få av de inviterte damene egentlig tenker så mye på det heller. Gårdene filmes nesten utelukkende i sol og vakre høstfarger, med beitende hester og bugnende frukttrær. Og damene hjelper i liten grad til med arbeidet, en av dem gjorde i tillegg et stort poeng ut av at hun ikke lagde mat- og foretrakk å lakke neglene sine i stedet. Så var det sagt.
Selvsagt er TV2 nødt til å lage gode bilder og interessant tv. Og det sikreste er da å fine noe vakkert å hvile kameraet på, jeg skjønner det. På TV3 går jo Top Model samtidig med Jakten på kjærligheten. Men å jobbe på gård handler vel om mer enn neglelakk og piknik ved Mjøsa? Det handler vel på sikt om å stå opp i otta og melke kyr, være med på å trekke kalv, måke møkk, pløye, treske og klaske fluer? Ikke kunne ta sommerferie, og jobbe skjorta av deg for å skape et utkomme man kan leve av på gården man driver? Men det er heldigvis ikke TV2 nødt til å dokumentere. De skal bare jage noen blondiner inn i honningfella, og når hverdagen kommer, er kameraene slått av. Og da slåes også i de fleste tilfellene følelsene til bondeparene av også, har det vist seg…
Så, de som tror de ser på noe mer ekte enn den amerikanskproduserte The Bachelor, må tro om igjen. Selv om sistnevnte er en adskillig mer påkostet produksjon er formålet det samme: å spleise vakre og vellykkede mennesker i idylliske omgivelser, og stjele seere fra nabokanalene.

De jeg har vondt av i dette, er ikke ambisiøse undertøysmodeller som melder seg på slike tv- show. For dem er det like mye et karrierestunt som kjærlighetsjakt. Bonden er i mange tilfeller et bipoeng. Nei, de jeg føler med, er f .eks de som trekker seg underveis i serien - fordi de kanskje trodde dette var en reell mulighet til å finne noe ekte. Men så oppdager de underveis kynsimen i tv-dramaturgi, og at det er litt lite rom for å finne noe her man kan tro på?
Og jeg føler også med de som sitter og får håpet sitt ødelagt for åpent kamera- fordi de ikke har skjønt at dette handler om estetikk- også i bondens valg av "budeie". De som melde seg på uten silikonpupper, uten å skjønne verdien av å bleke tenne sine på forhånd, slanke seg 20 kilo, som ikke farget vekk etterveksten og som oppriktig trodde at en bonde ser etter de såkalte ekte verdiene i en potensiell ledsager.
For show er show. På byen kan man gå hjem når virkeligheten i kjøttmarkedet blir for påtrengende. Og man slipper at hele Norges kjente og ukjente i måndesvis vil glane medfølende og litt nedlatende på en på REMA, fordi man ble dumpa så det svei på riksdekkende tv.

Og fordi man aldri forsto at tannbleking og hair extensions varer lengst.

søndag 28. november 2010

griseprat

I sofakroken låg en stuegris
og kvein eit gledeskvin til kosens pris
han bora trynet ned i puta si
og hadde grisegod åleinetid

men om han skulle levd ut draumen sin
han ville aller helst ha blitt eit trøffelsvin
eit yrkesaktivt tryne i aksjon
ein akta grisejobb med tradisjon

så lite svineliv vi menneske forstår!
sjølv stuegrisesjela kan bli sår
blir det for mykje kos og innetid
kan livet dra ein følsom gris forbi.........

lørdag 20. november 2010

Intervjuobjektivet

En kommentar om å lese sin egen undertekst

Sitter og ser Viggo på lørdag, der kveldens intervjuobjekt er Kari Storækre.. Siden hun, så vidt jeg vet, i de siste snart 30 år ikke har figurert i offentligheten som annet enn hun som spionen elsket på åttitallet, vil jeg gå ut i fra at grunnen til at hun har havnet i studio handler mye om den på nytt aktualiserte treholtsaken. Antakelig er det derfor hun nå sitter i Viggos intervjustol i beste sendetid på lørdag.
Og jeg må si intervjuet derfor framstår som merkelig og nokså uforståelig. For det svaret som konsekvent går igjen, er; ”Det har jeg ingen kommentar til”, ”det er en privatsak”, eller det mest uvanlige av svarene ; ”det kan du vel tenke deg selv”!
Storækre har selv en bakgrunn fra fjernsyn, som nyhetsanker og programleder. Hun har sikkert selv sittet i Viggos stol (om ikke bokstavelig) , og kjempet med intervjuobjekter som var vrange, lite samarbeidsvillige og særdeles korte og skarpe i svarene sine. Det kunne ha vært interessant å høre samtalene disse to har hatt da de avtalte temaene for intervjuet.
For når intervjuobjektet konsekvent nekter snakke om Treholtsaken i det hele tatt, lurer jeg på hva Viggo hadde forberedet henne på at han ønsket skulle være programmets tema? Storækre har jo skrevet biografiske bøker, der hun sannsynligvis letter noe mer på sløret om treholt perioden av livet sitt enn hun var villig til å gjøre på tv i kveld. Og siden disse bøkene lenge har vært i salg over hele landet, og hun lot seg intervjue av Se og Hør om temaet ganske nylig, ser jeg ikke helt poenget med å sitte på tv med et rasende ansiktsuttrykk og avbryte programverten med ”unnskyld meg, men det der var virkelig et dumt spørsmål” og ”det vil jeg ikke snakke om”. Hun har jo snakket om det. Mye.
Det er den knapt en mediesak i norsk pressehistorie som er mer omtalt enn nettopp treholtsaken. Det er 27 år siden dommen falt, og siden den tid har Kari Storækre bodd i Sverige. Der hun visstnok har hatt det bra. For bitter, nei det var hun ikke, det hadde hun bare bestemt seg for å ikke være, sier hun i intervjuet. Dette sier hun med et ganske mørkt blikk på Viggo Joahnsen, noe som vitner om at helt blid igjen har hun kanskje ikke blitt på de 27 åra? Hadde noen sett på meg med slike øyne, hadde jeg vifta med et hvitt flagg, eller ropt på hjelp.Blikket til en havørn blir som Mor Teresas i sammenlikning.
Så , altså; det jeg lurer på er:

- Hvis grunnen til å stille i Viggo på lørdag, var å bidra med sin opplevelse av treholthistorien, hvorfor virka hun rasende igjennom hele intervjuet, og nekta svare på noe som hadde med treholtsaken å gjøre?
-Hvis hun ikke er bitter, og har lagt hele treholtlivet sitt bak seg, hvorfor lar hun seg intervjue om det nå- igjen? Holdt det ikke engang med ”Se og Hør”?
-Hvorfor stiller Kari Storækre i det hele tatt opp på et intervju der hun stort sett nekter å svare på spørsmålene?


At jeg plutselig ser for meg Nina Karin Monsen i denne sammenhengen , er ikke en tilfeldig assosiasjon for meg. Monsen framstår i media med synspunkter mange opplever som ekstreme, og krenkende/ fordomsfulle.
. Hun har gitt ut filosofiske skrifter med synspunkter både på naturlig/unaturlig legning, familie, homofiles rett til å adoptere , etc
Monsen gjør et poeng i mange intervjuer av at hennes oppvekst med mangel på varme, omsorg og kjærlighet (som hun har vært åpen om blant annet i et portrettintervju i Dagbladmagasinet) ikke på noen som helst måte har påvirket de synspunktene hun forfekter i dag om hvordan andre mennesker skal leve sine liv. Men uttrykket i øynene hennes skremmer en del mennesker, jeg synes det er nokså nifst jeg også.
Konklusjonen min er kanskje ikke entydig på noen måte. Det jeg sannsynligvis sånn omtrent vil fram til, er at det sikkert noen ganger er vanskelig å gjennomskue egen agenda i ytringene sine, når man er en mer eller mindre frivillig offentlig person. Man har en edel ytre hensikt, men lurer kanskje unna noen mer grumsete motiver man ikke liker å vedkjenne seg.?
Media er mer enn villige til å ta i mot deg, og høre på deg. Det bør de kanskje ikke alltid gjøre, men de gjør det. De skal jo leve de også. Men alle har ansvar for sitt eget liv.
Også svekne spionekskoner og reliogionsfilosofer med en kjærlighetsløs barndom.

onsdag 17. november 2010

Forventninga

Ut av sekken slapp det, endeleg!

Eit stort ingenting
som vart liggande lenge

mandag 15. november 2010

Hvorfor kvitte seg med dårlig samvittighet?

Sitter og ser på puls på NRK, som i dag handler om vennskap og dets betydning. Første innslag er to bestevenninner fra barndommen, som nå triller barnevogner i de samme gatene som de før trillet dukkevogna. De blir blanke i blikket når de snakker om felles minner om Michael Jackson- konsert i fjortisalderen , veldig søte var de. Men så begynner innslagets hoveddel - hva gjør man når man får dårlig samvittighet for ikke å følge opp sine vennskap i en travel hverdag?

I utgangspunktet er det kanskje positivt at man verdsetter vennskap så mye at man faktisk har dårlig samvittighet når man ikke treffer vennene sine så ofte? For åtti prosent av folk i en spørreundersøkelse sier at samvittigheten plager dem, når det gjelder vennerelasjonene de ikke ivaretar godt nok. Vi ser i dette evne til å tenke på andre enn en selv. Kanskje også en bevissthet om verdien av å få impulser fra folk som har valgt nettopp oss som venn? Altså, i motsetning til en del familierelasjoner- som man er fint nødt til å forholde seg til, for høflighetens og blodsbåndets skyld.
Men neida, der sitter den ene etter den andre ”spesialisten” og forskeren på menneskelige relasjoner og framhevet viktigheten av å følge hjertet sitt i tvilstilfeller, og å kvitte seg med venner man lenger ikke hadde bruk for. Det vil si- venner som stilte krav, eller som forventet noe av dem de ikke lenger prioriterte å innfri.

Ei ung mor stod fram i programmet og fikk full jubel fra forskerne fordi hun hadde kutta ut ei nær venninne som ønsket å treffe henne av og til i en ”voksensetting”, dvs uten barn. Det var nok til at venninna fikk sparken. Intervjuobjektet orket ikke forholde seg til folk som ikke tilpasset seg hennes behov for å være 130% hustru og mor.
Selvsagt fikk vi ikke høre den dumpa venninnas historie. Og det var sikkert mer i denne historien som vi ikke fikk vite. Men er ikke dette et symptom for vår tid, tenker jeg? Har jeg ikke hørt historien før, bare med det fortegn at det var eldre foreldre/besteforeldre det var snakk om? Hvorfor skal vi ha dårlig samvittighet for dem som sitter på gamlishjemmet, som vi ikke besøker? Vi skylder på tidsklemma, aktiviteter, manglede barnevakt, feriereiser, og så er disse gamlingene så masete og sytete og har prostata og kreft og annen ufyselighet. Vi orker ikke forholde oss til problemene deres.

Og venner snakker jo om seg selv og sitt, og konfronterer deg kanskje med deg selv på en måte du ikke liker. Og hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke betaler klimakvoter? Nesten ingen andre i Norge gjør det jo heller, det viser jo undersøkelser. Så hvorfor skal jeg gjøre det? Dårlig samvittighet er ubehagelig, og tar fra meg nattesøvnen. Hvorfor skal jeg kildesortere når det er bare en avfallsdunk i gården? Det er da faen ikke mitt ansvar å tenke på miljøet helt alene?

At forskerne heier på oss for at vi skal slutte å ha dårlig samvittighet, er et tveegga sverd. For i samvittighet ligger også empati. Og har vi med bred støtte fra forskerne kasta samvittigheten over bord, har vi også innvilga oss selv fritak for empatien.
Det finnes selvsagt vennskap som ikke er til å berge. I likhet med alle andre relasjoner som involverer en eller annen form for følelser, kan man oppleve svik. Og kanskje kan det være vanskelig å tilgi.

Men hvis vi fremdeles, av og til, kan tillate oss å kjenne litt dårlig samvittighet, er det mulig at vi fremdeles greier si unnskyld.

søndag 24. oktober 2010

den gode viljen?

Han fortalde:

Eg trudde eg ville og så tenkte eg at eg skulle sondere terrenget om ho og kanskje ville.
Om ikke ho ville noko heilt anna, da, - utan at eg eigentleg hadde nokon klare indikatorar på kva ho eigentleg ville og ikkje ville. Nok om det.

Men- da eg etter kvart ymta frampå kva eg kanskje ville, så fekk eg liksom ikkje noko klart inntrykk av om min forsiktig antyda vilje fekk henne til å ville noko som helst. Ho var ikkje villig til å ville noko - i alle fall ingenting som gjekk an å forstå for meg.

Difor så tenkte eg berre helvete heller. Når ein er så uklar på kva ein vil, skal det godt gjerast at andre vil kome til å ville.

Ho får berre gjera som ho vil

Så skal eg kjenne etter om eg vil nokon andre noko. Og det trur eg faktisk at eg vil,ganske snart.

fredag 15. oktober 2010

eit vakkert ord

del 1

så rart
midt i vegen

låg eit vedunderleg vakkert ord

og blinka

eg plukka det opp
nokon hadde nok mista det


del 2

tid har gått

eg har det vedunderlege ordet i lommen
framleis

-veit du?

ein heilt vanleg
grå dag,

til dømes

ein tirsdag

kjem eg kanskje til å gje det til nokon

da fangane rømte frå fengslet

..sprang dei inn i næraste godtebutikk, og brukte alle pengane sine på ein gong. Dei styrta ut av kiosken med munnane full av salte ufo, slengde seg opp i næraste tre, og klatra heilt til tops i eit forrykande tempo. Ingen masa om at dei skulle komme ned.
Dei var ute til lenge etter sengetid, og leikte mørkegøymsel. Fleire av dei plumpa i søledammar, og vart blaute på føtene.

Da fangevaktarane fann dei i ellevetida, var det eigentleg heilt greitt å bli med heim.

søndag 29. august 2010

gamle ordtak

som ein tutar med ulvane
får ein svar,
seier ordtaket

eller var det kanskje
at ein ikkje skal selje skinnet
der hunden er begravd?

i alle fall
var det noko med eit pelsdyr

og sikkert veldig glupt sagt

fredag 20. august 2010

sommaren , dagen derpå

august kjem med den oljeblanke fargen på sjøen som viser at grumset frå hundedagane legg seg ned i djupet att. Landskapet blir mørkare grønt, og du kan kjenne den soppaktige lukta frå skog og mark. Den sier deg at hausten snart vil legge eit gulna blad i postkassa di, der det står at du må pakke ut ullundertyet igjen.

Når du ser ut vindauget om kvelden før du legg deg, er det berre eit fuktig mørke der- du kan høyre det ruskar seigt i lauvet, tungt av vatn. Da veit du det: no er sommaren snart ferdig. Du kan ikkje tøye han stort lenger. Du kan ikkje vase rundt i flippfloppar meir. Du må på jobb. Du kan ikkje ete frukost i hagen og smule rundt med brødskiva di til langt på dag.

Det byrjar å gjere litt vondt i hjarterøtene, det er ei sorg over sommaren som held på å gå frå deg.Han pakkar stilt sakene sine utan dramatikk, men det er eit oppgjør i full forståing om at det må vere slik.De har hatt det fint i lag, men no er det over. Han legg igjen nokre blomar du kan lukte på til trøyst, og blåbær du kan ete.

Og så sit du sitt med tanken på det fine du vil sakne frå sommaren, men også alt det du hadde planer om men aldri rakk. Og du veit at no rekk du det ikkje. Og det er så sårt, for i juni var dei tinga så viktige for deg.

og akkurat desse tinga gjer avskilsklemmen med sommaren så intens.

alternativt nyheitsstoff

av og til tykkjer eg det er mykje trist på nyheitene,
sjøl om
eg skjønar det er viktig å formidle alt det fæle som skjer i verda


men nokre gonger saknar eg fleire reportasjar om små dyreungar
som vinn i lotto.

tirsdag 15. juni 2010

skjoreungen RIP

Idag såg eg skjoreungen att. Han låg stiv og stille på ryggen i graset, stein daud.
Eg burde nok ha tatt sjansen på ei gladnyheit til han likevel på laurdag, til dømes noko om at det var meldt ein fin sommar.

Men utgangen teke i betraktning, ville det berre ha blitt ironisk.

Eg veit ikkje kva moralen bør bli i denne soga om skjoreungen.

lørdag 12. juni 2010

skjoreungen

..ein liten skjoreunge satt murande stille midt i skulegarden. Neppe den beste plassen å vere for ein fugleunge. Det kunne kome bilar. Og den vesle skrotten såg ikkje særleg flygefør ut. Han hadde trekt det vesle hovudet inn i fjørene, så nebbet berre stakk såvidt fram. Samtidig pressa han kroppen ned i asfalten, slik at det ikkje såg ut som han hadde bein. Han flytta seg ikkje då eg gjekk litt nærare heller.

Eg tenkte på om det var noko eg kunne seie til oppmuntring,
så han ikkje skulle vere så redd.

Hei, skjoreunge! Det kjem sikkert til å gå bra,
og du lærer nok å flyge før det kjem ein bil.

Men slikt bør ein nok aldri love.

Det hadde vel vore bedre om eg kunne gi han ei gladnyheit.
Men diverre veit eg for lite om kva skjoreungar blir glade av.

torsdag 3. juni 2010

konservering

Om eg ein lysande junikveld
tok heile solnedgangen
og la han ned ned på eit norgesglas

sette glaset i kjellaren
tok det fram og åpna det i november
ein grå og utvaska måndag

ville eg da framleis kjenne
smaken av kjøleg heggblomstring
høyre lyden av ivrige hælar mot grusen
kjenne vårregn,
sjå sommarforventing i små bobler
sprette mellom hustaka i byen?

Det er ikkje så sikkert

junikveldar
blir vassne i smaken
når vi legg dei ned
på små glas

ein bør sette tennene i dei
medan dei er ferske

lørdag 29. mai 2010

når det regnar..

..blir alle stovegrisar glade. Det blir legitimt og forståeleg å halde seg inne.

Joggarane kan springe kortare rute, men får likevel respekt og ros frå alle- fordi dei joggar i så dårleg ver. Folk flest samlar seg under tak i pøsregnet, dei som eig kjøpesentra gnir seg i hendene. Dei veit nemleg at kundane ofte blir ståande i døropningen til senteret som lite vedtaksdyktig kveg, fordi dei ikkje har lyst til å stille seg på busshaldeplassen i dritveret og få regn i handleposen sin.

Så dei går heller innatt og handlar litt til.
Og nye klede blir ein glad av.

Men dei aller gladaste er nok den vesle ungen med regndress opp til nasen, som hoppar i den digre søledammen med samla bein.Han ler frå langt nede i magen av alt vatnet som sprutar opp. Og den smilande hunden som rullar seg i det blaute graset og lagar godlydar.

Dei har fått med seg det viktigaste;
det gjeld å bruka regnet til noko fornuftig

tirsdag 25. mai 2010

på drittsekkakademiet

..er det særs vanskeleg å kome inn. Mange bra folk har blitt avviste i døra, sjølv med glimrande vitnemål og attestar. Dei har ringt og hulka til administrasjonen, og trygla om ein skuleplass.Men ingen triks har nytta .

På drittsekkakademiet kjenner dei att eit skikkeleg talent når dei ser det.Ingen greier sutre seg til skuleplass der. Yrkesetikken blir sett høgt.

Leiinga ved skulen er likevel særs provoserte over at mange går ikring og kallar seg drittsekkar, utan å ha papira sine i orden. Dei såg gjerne at styresmaktene greip inn meir og regulerte marknaden.

Så, viss du har møtt ein drittsekk, er det kanskje ikkje eingong ein fagmann du har hatt med å gjere.

Men det positive er at da treng du nok heller ikkje ta han så alvorleg.

lørdag 15. mai 2010

orsak meg...

-men hjartet ditt er på utsida
det bankar
så alle kan sjå det

tenkte berre eg skulle seie i frå

dessutan
ser det skikkeleg ekkelt ut

torsdag 13. mai 2010

sminke

Ei løgn var så stygg
at dei måtte sende ho på spa

der fekk ho kompressar over augo,
dampbad og ansiktsmaske

satt i badekåpe med handduken
rundt hovudet
kosa seg ved poolen


Da ho kom på jobb måndag
kjende ikkje folk henne igjen

skulle ikkje tru
det var den stygge gamle løgna,
gispa dei beundrande

løgna lo kokett, slengde på håret

no

skulle livet hennar endeleg byrje

for alvor...............

onsdag 12. mai 2010

ein stein i skoen

-det kjende ho med eitt at det var.Det kjentest veldig irriterande. Steinen flytta litt på seg når ho gjekk, og de det var skikkelig ekkelt og litt vondt. Gangen vart haltete og rar av det , og kvar gong ho såg sitt snitt, rista ho diskret på foten for at steinen skulle dette ut.Men han datt ikke ut.

Neste dag då ho vakna og skulle ha på seg sko, hadde steinen vokse og det var berre såvidt ho fekk foten nedi skoen. Heile dagen gjekk ho på tå, og skoen var forferdeleg trong, så ho måtte gå meir og meir på tå.Det vart slitsamt, og gangen vart endå meir haltete og rar enn dagen før.

Dagen etter fylte ikkje berre steinen heile skoen, men mesteparten av golvet i entreen og.Han hadde esa ut over skohylla, og klemt den flat. Ho måtte byrje å sette unna møblar og flytte på kleda i garderoben, for steinen voks inn i frakkane som hang der. Ho gjekk på jobb uten skor den dagen.

Då ho vakna neste morgon, hadde steinen vokse opp gjennom mørkloftet, og ho såg åpen himmel gjennom restene av taket der steinen hadde sprengt seg opp mellom åsar, bjelkar og knust takstein.Ho fann ikkje att entreen, stova og kjøkenet, alt var trengt vekk og pressa til side av steinen, som no fylte heile huset. Ho fann ikkje att klesskåpen på soverommet sitt heller, der var alt fullt av stein. Ho fann ikkje kleda sine. Difor måtte ho gå på jobb i nattkjolen.

Same dagen laga lokalfjernsynet reportasje om det øydelagde huset hennar, som var fylt av verdas største stein i skoen. Riksmedia kom og på banen. Folk tok bilete av huset med mobilkameraet sitt. Naboane vekselvis måpa og gispa på alle sider.

Samstundes, ubemerka og i ein lånt joggedress, gjekk jenta på visningar . Let folk berre halde på.

Ho hadde ikkje stein i skoen lenger, og det var det viktigaste.

lørdag 8. mai 2010

om livet var som ein dansefilm..

..ville alle ha vore i god form.

Og uansett kva problem ein støytte på, kva krangel ein havna i , og kor livet bala seg til for ein, var det berre å sette i gang og danse. Helst så mange som mogleg på ein gong, på rare og uventa stader, noko som gjerne stoppar trafikken og blokkerer heile gata i båe køyreretningar. Men alle berre ler av slikt i dansefilmar.

Hadde livet vore som ein dansefilm, hadde det vore berre korte små glimt av kvardagar innimellom kveldane når gjengen møttest på den kule klubben. Der dansar folk sensuelle dansar i løyndom.Ingen treng gå på jobb heile tida i dansefilmar, ingen må handle dopapir eller vaske opp.

Var det kjærleik med i spelet, vart alle misforståingar på vegen til slutt oppklara gjennom ein dans- om livet berre var som ein god dansefilm.Ingen gret åleine utan at nokon kom dansande forbi utanfor vindauget deira, fekk dei på betre tankar og sette handlinga i gang att.

Vil ein søke på ein skule og livet var som i dansefilmar, var den steinharde treninga og førebuingane med gnagsår og blodsmak estetisk og vakker - i sepiatonar med sveitteglinsande og glatt hud og utan dårleg ånde.

Om treninga foregjekk i slitne lagerlokale med skitne vindauge og tomme oljefat i krokane, lukta det aldri bensin eller støv og tåfis. Sveitt treningsty satt perfekt og såg trendy ut. Treningsøktene var korte, og framgangen eksplosiv. Om du var helten og den slemme rivalen hadde stengt deg inne i kottet under trappa for at du skulle bli for sein til opptaksprøva di, gjorde det ingenting. Hovudpersonen kjem seg alltid ut i dansefilmar, og får alltid avlegge sin velfortente audition. Juryformannen tek rørt av seg brillene etter prøvedansen, og ynskjer deg velkommen som elev.

Dansefilmen får fram det beste i folk. Kvardagar blir kortare, festen lengre, vennskap sterkare, kjærleik meir intens. Ingen har mensen, går til tannlegen, betaler rekningar , tek trappevasken.

Etter dansen har alle kome seg eit steg vidare i liva sine, knytta venskapsband, tilgjeve fiendane sine og fått ønska sine oppfylte.

Get your ass on the floor.
Lat oss danse oss vekk frå straumrekninga no i natt.

onsdag 5. mai 2010

nokre gonger..

tek Fantomet på seg hatt og frakk,
og går ikring blant folk som ein vanleg mann.

Men han hatar det,
og han skjønar ikkje poenget.
Han ser sur og innbitt ut på teikningane

Det er ikkje mange menn i hatt og frakk
i Dei Djupe Skogane.

Det er det mest lianar,
og diverse dyr

som er vanskelege
å imponere

Konklusjonen blir vel :
skal ein sjå plaga ut i hatt og frakk
er det lurast å dra inn til byen

tirsdag 27. april 2010

våren uvørent forbi

våren stryk så fort over plener i parkar, at den lysegrøne farga i hellingane har kome utan at nokon oppdagar det før etterpå. Han feiar med heile handflata over hus og tre og folk. Flytter litt på eit gåsetrekk, svingar med nokre gardiner .

Han sveipar lynfort gjennom rommet til sovande og urolege sjeler, dei som søv for ope vindauge.

Om dei urolege sjelene vaknar og prøvar jage våren ut, gjev han dei blåmerke.

Natt etter natt vil våren kome tilbake, og ikkje eit einaste av blåmerka kjem han til å la vere å trykke på.

Det er berre slik våren er.

onsdag 14. april 2010

timeout

Skal seie han kvapp til, han som åpna sandboksen ved garasjen i burettslaget og fann ein liten engel samankrølla nedi der.
Ver så snill, lat meg sove, bad engelen. Eg er heilt utsliten, og treng ein timeout.

Mannen let forsiktig lokket att.
Seinare på dagen tenkte han at burde sagt med mild røyst til engelen at han kunne sove så lenge han ville. Det var jo tross alt vår, og ingen i grannelaget trong opne sandboksen att før til vinteren.

Men da han kom heim, var det berre ei lita grop i sanda att etter engelen.

Han var vel ferdig med timeouten sin.

mandag 12. april 2010

våren tok han

-Det var det året riksmeklingsmannen byrja å gråte vilt, midt i forhandlingane i kommunal sektor .

For ikkje eingong riksmeklingsmenn greier takle ein plutseleg mild ange av kvitveis gjennom eit ope vindauge.

lørdag 10. april 2010

krypande fram til våren

Når du snur den digre steinen som heiter vinter og kikar under han, ser du at det ligg masse folk der. Dei er samanklemte og bleikgule i fjeset, og har ikkje sett dagslys sidan oktober.

Gjennom den ruskete sovesveisen sin glippar dei med augo som flattrykte uglekyllingar. Så krekar dei seg på beina, og skjenar til næraste uteservering .

For at ingen skal skjøne kvar dei har vore dei siste månadene, ler dei høgt og skjærande fleire gonger.

tirsdag 6. april 2010

kven var det...

..som skrudde sikringen ut av dagen
gjorde mørkret lengre,
kaldare

nattevinden i ventilen skumlare

kven
skrudde varmen i samtalane
ned frå 3 til 1,
justerte termostaten i kvar klem , kvart kyss
ned frå tjue til femten
eller ti?

Antakeleg nokon som ville spare varmen sin
til betre dagar

og sette alt på fullt
når spotmarknadsprisen
i livet

var låg nok

til at ein ikkje tapte på det

søndag 28. mars 2010

ein skugge

Det for ein herrelaus skugge ikring
i byen

han freista stadig henge seg på folk,
men dei berre vifta han vekk

Takk, eg foretrekkjer min eigen skugge,
sa dei
kort

skuggen smaug seg vidare
for å freiste på nytt

og på nytt

audmjuk og lengtande

Ein skugge er visst ikkje så mykje verdt
utan eit menneske

torsdag 25. mars 2010

politisk

...det er umogeleg å seie noko på denne sida av budsjettåret, og slik saka står no, er det mange faktorar som spelar inn med omsyn til kva resultat ein kan forvente seg, difor kan vi ikkje vere for bastante på dette tidspunktet og seie ja eller nei da dette er avhengig av avveiingar i høve til det totale biletet som det enno er særs vanskeleg å få oversikt over i desse sensitive sakstilhøva, sett i samanheng med perspektivet framover og konsekvensane det måtte kome til å få...

men om eg får tid, kan vi godt ta ein kaffe

søndag 21. mars 2010

satelittar

Som svevande romsøppel
flyt daude facebook-profilar ikring på nettet

Dei er ute av banen sin
og sender statusoppdateringar i alle retningar

til svarte hol i verdsrommet

gamle applikasjonar, comments

"liker dette"
tommel opp eller ned

signal som er uendelege ekko
mot fjerne galaksar

Dei driv forbi og forbi,
desse daude profilane

og undrar på
om det finst liv nokon stad

lørdag 20. mars 2010

Håp

Give me hope, Joanna, song den rusa mannen igjen og igjen.
Han gjekk utan ytterjakke midt i Kongensgata, i mot køyreretninga.

Eg håpar det gjekk bra med han

mandag 15. mars 2010

Andre sida

Når ein er trygt plassert
på den eine sida
er det lett å undrast på
kva dei driv med
på den andre

På motsett side
er det likeeins

Vi burde byte av og til


Dei gjer kanskje ikkje så mykje spennande

på den andre sida

men om vi bytte av og til

vart det nok mindre banking
i veggen

torsdag 11. mars 2010

eit talent utanom det vanlege

Han var ikkje noko utprega eller særskilt ekspessivt barn. Og han snakka ikkje mykje.

Men han var flink til å pusle med penn og papir. Da var det stille lange stunder, ansiktet var langt inne i arket, svisj, svisj sa blyanten når han skyggela. Ein såg berre hårhvirvelen hans, når fantasien jaga han djupt inn i papiret.
Han var ikkje så glad i å leike med andre ungar. Når dei ville ha han med ut, drog han ofte berre på det og sa at han tykte det var litt kaldt, og ville heller vere inne og teikne.
Sidan han aldri ville leike, byrja ungane i gata å synast at han var ein skikkeleg raring. Dei gad ikkje å spørje han om å kome ut. Men dei kasta nokre gonger snøball på ruta hans , når dei ikkje hadde anna å finne på. Mor hans kom ut og jaga dei, og det var litt gøy. Etter kvart gløymde dei nesten heile den rare vesle teiknefyren.

På ungdomsskulen satt han og mykje for seg sjølv. Sa lite i diskusjonar. Når dei andre gutane fomla rundt i verste hormontåka og drog i bh-stroppene til jentene, satt teikneguten og eit par andre raringar i ei hjørne og lo av sære teikneseriar på utanlandsk ingen andre hadde høyrt om. Men teikneguten laga nokre teikningar av læraren som var skikkeleg kule. Dei vart sendt rundt i timane når læraren såg ein annan veg. Ein gong fekk ein lærar sjå ei teikning av seg sjølv. Han byrja å gråte inne i hendene sine, og alle knisa desperat. Teikneguten smila berre litt.

Etter vidaregåande vart teikneguten oppdaga, då lærerteikningane han laga i keisame skuletimar hamna i russeavisa.Det var eigentleg flaks for han at han keia seg mykje. No laga han illustrasjonar til barnebøker og julehefte.

Vi skulle tru han var lykkeleg no.

Da ein gamal skulekamerat av han opna postkassa ein dag, låg det ein ufrankert konvolutt der. Inni konvolutten låg ei teikning. Det var lett for skulekameraten å kjenne at kona si på teikninga, tett omslynga med grannekaren.Det var ikkje noko brev, og ikkje noko poststempel. Og etter ein konfrontasjon, tilstod kona at ho hadde hatt eit forhold med grannen, tårene rann og stor ståhei følgde.

Fleire rundt i byen byrja å finne teikningar i postkassane. Om underslag, vald, og utruskap. Nokre gonger nekta folk som var avteikna på alt det teikninga skulda dei for. Mange blei heilt avsindig rasande, uansett om dei følte seg truffe eller ei. Dei truga folk rundt seg med politi og full etterforsking. Samstundes vreid dei seg som lus mellom neglar. For kven skulle dei anklage? For kva? Det er vel eigentleg ikkje forbode å legge teikningar i folk sine postkassar.?

Folk byrja etter kvart å bli ganske olme på den føkkings teikneguten. Heile byen var overtydde om at det var nettopp han som stod bak dette, som ein annan jævla moralens Robin Hood.Han blei ikkje mindre mistenkt av at han hadde fått ny jobb - som avisteiknar. Han satt no ofte og laga teikningar frå rettsalen, der til dømes ein mordar kunne sitte i anklagebenken. Han tykte det var ganske fint å formgje den bøyde nakken, omgjeven av mørke dommarkapper.

Han eig ikkje moral den satans fyren, sa ein rasande forretningsmann som hadde gått i klassa til teikneguten. Kven trur han at han er? Kona har reist frå meg, og eg må selje huset etter skilsmissa. Det må da vere noko vi kan gjere for å stoppe han, før han øydelegg oss! Det ER jo han som legg desse stygge og hjartelause teikningane i postkassane våre! Kven kan det elles vera?

I det vesle eittroms husværet sitt med sovealkove satt teikneguten. Han hadde allereie byrja å keie seg i rettsalen. Det var lange dagar, og ikkje så mykje spennande å formgje. Det er grenser for kor lenge det er interessant å sitte og teikne same mordaren i anklageboksen, dag etter dag. Og uansett kort godt han teikna, fekk det jo ingen effekt på utfallet av dommen.

Sant å seie meinte han no at han var esla for større oppgåver.

Han ville vere ein stad der han kunne ta spenntak mot samfunnsopinionen, der det han teikna kunne tenne folk. Han ville boltre seg i eit offentleg rom, der streken hans gjorde ein forskjell.

Han søkte jobb som politisk teiknar i ei hovudstadsavis.

søndag 7. mars 2010

på eget ansvar

"Tøyet i garderoben henger her på eget ansvar"
Stod det på skiltet i teaterfoajeen

Det kom opp på veggen
etter en kamp på liv og død
mellom to særdeles aggressive vinterfrakker

en frakk havnet på legevakta
han lå i en pøl av forsilke da de fant ham,
den andre skrek av smerte gjennom vrengte lommer
og gapende flenger i foret

årsaken til basketaket er ukjent

Det gjelder derfor
å ta sine forholdsregler

lørdag 6. mars 2010

Ryddigheten

Innerst i et skap, med tellekant
Lå selvtilliten som hun aldri fant

Er lett for meg å peke på den nå
Men ingen sa til henne hvor den lå.

fredag 5. mars 2010

Marsblått

-Han er marsblå i dag
sa far min

Han fortalde aldri
kvifor han let månaden mars
gje namn
til ein eigen blåfarge

var det farga på nakne skogen,
skrubba gjennom vinteren av snø og haglskurer?
blåskjæret i gammal snø, som hadde sunke i hop?

Eg veit ikkje
og det er ingen å spørje

Men det er mars no

og i morgon skal eg ut
og sjå
om eg får auge på noko blått

torsdag 4. mars 2010

Isen

Berre kom utpå, sa han
heilt trygt her
Eg tykkjer det det knakar
sa ho
og tok eit skjelvande steg
mot han

det er kanskje best
du står utpå her
åleine
sa han

Eg er slett ikkje viss på
om isen kan bere
oss båe

mandag 1. mars 2010

Berre litt om månen

Det handlar ikkje om
varulvar.
Flo og fjøre,
kvasse skuggar
eller svevnløyse.


Men om månen
i seg sjølv

hverken vond eller god

berre ein blank knapp i nattehimmeltrøya.

Han følgjer deg heim
viss du vil

og ventar stilt utanfor vindauget
til i morgon.

søndag 28. februar 2010

matematikk og uendelegheit

Asymptote er et matematisk begrep som brukes på om en rett linje som kommer nærmere og nærmere en funksjon, men som aldri møtes. Kommer fra latin: asymptota (linea), (linje) ikke møtes.
I Dagbladkryssordet ei påske for eit par år sidan dukka behovet for dette omgrepet opp. Bror min spurte meg kva ein asymptote var, sidan det ordet kunne passe i rutene han skulle fylle. Og eg hugsa faktisk at eg hadde høyrt dette ordet før. Ein gong i ei fjern gymnastid, der mattetimane på ingen måte bidrog til å gjera livet lyst for min del. Snarare tvert i mot.

Men nokre gonger kan hjernen altså overraske- og hente fram frå roteloftet sitt eitkvart ein ikkje visste at låg oppå der. Kva ordet asymptote tyder, anna enn at det var eit matematisk uttrykk, kunne eg likevel ikkje svare på den påska. Så blei det full leksikonsjekk på oss.

Ingressen i denne teksten her, er kortversjonen av det leksikonet forklarte. Altså, ein asymptote er ei geometrisk line som aldri kjem i berøring med nokon kurve. I wikipedia på engelsk var det og teikningar av fleire slike kurver, som gjekk i både bogar og spiralar. Og dei var så nær denne asymptoten, at det nesten såg ut som det var kontakt. Men det er absolutt ikkje mogleg i matematikk. Ein regel er ein regel. Asymptoten kan aldri røre ved nokon kurve.

Og da eg såg denne definisjonen, og desse illustrasjonane, seig det innover meg ei så inderleg trist kjensle. På denne asymptoten sine vegne.

Alt som er spennande, skjer med kurvane - som bogar seg i fine figurar med fart og flyt. Dei får segle avgarde. Asymptoten går på sine einsame , keisame togskinner inn i æva. Matematikken sine lovar operere ikkje med unnatak og særordningar. Urørleg må den arme asymptoten sjå slake fine kurver kome nærare og nærare, heilt til han kjenner pusten deira mot kinnet. Auge til auge står han med dei. Før dei forsvinn breiddved einannan, ut i den matematiske uendelegheita. Parallelle, men likevel så åleine.

I gresk mytologi må arme Sisyfos trille ein stein opp ei fjellside, og miste han på toppen. Difor må han starte å trille på nytt heile tida. Men Sisyfos har jo tross alt fått dette arbeidet som straff for ugjerningane sine. Asymptoten har jo ikkje gjort noko gale!

Eg trur det er difor eg ikkje maktar matematikken sitt vesen. Han er så kald. Det finst liksom ingen nåde der. Om eg skulle lage mi eiga matematiske verd, ville mykje ha sett heilt annleis ut.

Der ville det alltid ha vore eit håp for slike som asymptoten.
For eg er sikker på at alle kurver aller helst vil vere heilt inntil nokon på ferda si mot det uendelege.

torsdag 25. februar 2010

vårlengsel

I svarteste mørke novembersekken, på buss 36 fra Midtbyen seint på kveld, begynte jeg å lytte til mobilsamtalen bakerst i bussen.

Det var apatisk ventende stemning i vogna. Folk ville bare hjem, og var ikke interesserte i å røre på en muskel- bortsett fra for å trekke halsen lenger inn i skjerfrullen som frosne struts .

Derfor klang den glade, høye stemmen til mannen bakerst i bussen så veldig tydelig for alle som gad lytte. Han snakket helt klart med noen han brydde seg om. Og som han ikke hadde sett på lenge. Det var en åpen forventning i stemmen. Om bedre tider, løfta fram av et ivrig overskudd. Når han rundet av samtalen, var det med en varm påminning og smil i stemmen om at det slett ikke var lenge til våren;

-For i juni, når du har hængt opp sommergardinan, da ska vi toan røyk sigar og dains swing!

Jeg ble litt rørt av denne samtalen jeg overhørte i gufne november, en av disse kveldene da våren bare føltes som en ironisk og tom metafor. Entusiasmen hos mannen med mobilen var så sterk, at det var som om vi et øyeblikk kunne rekke ut handa og ta på den første vårmåneden. Ei lita stund spirte det krokus langs midtgangen på buss 36.

Jeg røyker ikke sigar, og har ikke lyse sommergardiner. Og det er mye fint man kan tenke på når man drømmer om lysere og varmere dager. Men nå i februar, når våren føles enda lenger unna enn den gjorde i november, næres min vårlengsel fremdeles like sterkt av et og samme bilde:


Et par som svinger seg over nyskura furugulv, mens hvite gardiner bølger i sommervinden. På kanten av askebegeret i vinduskarmen ligger to feite havannasigarer, og sender muntre røyksignaler ut i forsommernatta.

lørdag 20. februar 2010

Norsk nedtur

på pallen
kom han ikkje

i dag

det skulle ha vore
premie
for å rusle inn mellom granleggene
og sjå etter ekorn
og hakkespettar,
ete ein liten matpakke

i solveggen

utan at nokon sekunderte

medaljen kunne vi få
på trikken heim

torsdag 18. februar 2010

slapp heilt av

..slapp heilt av i handa di! Smila ho som gikk i klassen min på ungdomsskolen. Eg skal ikkje gjere noko gale, berre slapp heilt av!

Så smilte ho med heile tannreguleringa, som freista å halde reide på ei interessant samling med tenner. Men det spela ingen rolle om ein hadde kjetting på tennene når dongeribuksa satt slik ho gjorde på denne jenta. Røykpakka stakk frekt opp av lomma på jakka. På skuleveska hennar var dei viktigaste band-namna på syttitalet skribla inn.

Når ho foreslo å gjere noko artig med mi hand, var det uaktuelt å seie nei til tilbodet.Eit stilig partytriks antakeleg, som dei andre med tjukt overheng av øyensverte sikkert alle kunne frå før.
Noko gøy, som dei kule jentene som fekk kline på dei spennande festane alle var innvigde i. Eg let som ingenting- prøvde sikkert å sjå litt tøft avventande ut. Gav henne handleddet mitt. Ho greip det. Rundt meg satt dei andre jentene og smålo.

Eg trur ikkje eg tenkte noko spesielt då ho lyfte handa mi høgt, heller ikkje da ho raskt som eit lyn susa armen min nedover med knokane først, og slo den mot kanten av pulten med full kraft.

Eg hugsar enno lyden, av tynne fjortenårs knokar som small mot respatexen i bordplata. Eg trur og det gjekk eit par sekund før smerta nådde hjernen- slik at eg fysisk kunne kjenne kva som skjedde og ikkje berre høyre lyden av det.

Og eg husgar endå betre latterkrampen til jenta med tannreguleringa.Ho lo så ho nesten datt av stolen i klasserommet. Kanskje gjorde dei andre og, det hugsar eg ikkje. Sett bort i frå ho som lo så strengen på tennene nesten rauk på midten, hugsar eg berre kor usannsynleg vondt det gjorde i handa.

Eg veit ikkje kvifor denne episoden med handa er noko av det eg hugsar best frå ungdomsskulen. Det var neppe ei oppleving som resulterte i ny innsikt, klokskap og erkjenning.

Men eg veit at eg framleis er i stand til å slappe heilt av.

tirsdag 16. februar 2010

Det heimlause diktet

Eg fann eit dikt
ute på dørmatta
litt pjuskete såg det ut
i og med at eg ikkje abbonnerte
eller hadde bestilt noko dikt
sette eg det oppå
postkasserekka
så postmannen kunne ta seg av det
men neste dag
låg det på dørmatta igjen

nokon
vil visst at eg skal ha dette stakkars diktet,
tenkte eg.
Så eg tok det med inn
dusja det
og sette det på trykk

eg trur diktet trivst her
no

lørdag 13. februar 2010

eit viktig vedtak- 3 bolken

Å nei, jamra statsministeren, og kraup saman under dyna. Eg kjenner meg ikkje bra. Eg veit ikkje om eg greier nokon ubehageleg konfrontasjon. Har hatt det skikkeleg fælt i det siste.

Den Kloke Kona snøfta, og sette augo i mannen i senga.

Eg har hatt mykje å stri med, peip det vidare frå sengehalmen. Eg har vondt i magen, og er så slapp, du fattar ikkje korleis det er å vere meg.

Kona såg framleis berre på statsministeren, utan å flytte blikket.

Eg treng berre hjelp til å bli frisk, ikkje kritikk, sa han i senga. Eg må ha nærheit og forståing. Om eg betaler deg litt ekstra, kunne du kile meg på ryggen ein times tid? Da blir eg sikkert betre.

Før han visste ordet av det, hadde Den Kloke Kona gjeve han ein øyrefik.

Eg har ikkje tid til dette meir, sa kona. Eg har fleire eg skal innom i dag. Og det er rein plankekøyring å gje deg ein diagnose. No skal du høyre godt etter.
For det første: Over heile landet har folk vondt i magen. Du er ikkje den einaste. Snille, bra folk som aldri har gjort noko gale, ligg tvekrokete av smerter. Dei søv ikkje om natta, og har mista matlysten. Legane kan ikkje helpe dei. Difor kjem dei til meg. Og du skal vete at du og halve landet har akkurat same sjuka.

Statsmisteren gispa. Ein pandemi! Ropte han. Eg må ringe helseministeren- dette er ein nasjonal krise!

Hysj, sa kona. Her kjem det andre poenget mitt:
På grunn av deg ligg folk i heile landet vakne om natta og er livredde, fordi ingen finn ut kva som feilar dei. Men dei er eigentleg ikkje sjuke. Og det er ikkje du heller. De har berre magen full av lidenskap som de ikkje veit kva de skal gjere med.
Lidenskap skal jo ikkje haldast inne! Lidenskapen har ei lenger nedbrytingstid enn plutonium. Stenger du han inne i folk, tærer han hol i dei. Han er ein skummel materie å stue vekk.

Men lidenskapen er jo lagt ned, sa statsministeren forvirra. Han finst jo ikkje lenger!

Du kan ikkje legge ned lidenskapen din idiot, sa den kloke kona oppgitt.Han vil aldri slutte å finnast.

Folk vart jo både sjuke og oppøste av lidenskapen! sa statsministeren. Han kosta jo samfunnet vårt uhorvelege summar. Da vi tok kontroll på han, gjorde vi jo samfunnet ei teneste!

Lidenskapen tente millionar til det helvetes iskalde byråkratiet ditt også - har du gløymt det? sa kona. Hugsar du ikkje alle folka som var galne av sorg, og som måla bilete som kokte av farger og vart verdskjende for det ? Dei som komponerte symfoniar, og prisa gleda og kjærleiken? Som skreiv bøker, song songar, og dansa tærne sine til blods i balletten? Som jaga fram kribling i deg som du ikkje viste at du hadde? Hugsar du ikkje korleis det kjendest på innsida da du starta som ungdomspolitiker, den gongen du gjekk i demonstrasjonstog mot oljeboring nord for den sekstiandre breiddegraden?

Statsministeren vart still no.

Du må gjerne ha vondt i magen alt du vil for meg din tosk, sa den kloke kona. Du har jo valt det sjøl. Men det er ein god del folk i landet ditt som ikkje har valt å ha vondt i magen. Du la ned lidenskapen deira.Det er du som har skapt samfunnet dei har blitt sjuke av.
No kler du på deg og kjem deg på jobb. Så kallar du inn rådgjevarane dine, og så gjeninnfører de lidenskapen med øyeblikkeleg verknad. Eg kan love deg at mageknipen din forsvinn. Sjølv om du faktisk ikkje er det viktigaste no.

Så tok Den Kloke Kona den mystiske svarte kofferten sin og forsvann.

Statsministeren lura sjølvsagt seinare fleire gonger på kva som var i kofferten hennar, som han aldri fekk sjå inni. Han fekk ei svært hektisk tid på jobben , så det gjekk lang tid før han rakk fundere på noko som handla om Den Kloke Kona att.
Han vart travelt oppteken med å gjeninnføre lidenskapen.
Rådgjevarane hans protesterte alt dei kunne, men for ein gongs skuld gav ikkje statsministeren etter. Og det vart ei travel tid. Med opning av kulturhus, glødande politiske debattar, ville diskusjonar og varme forsoningar på gater og torg, intens kyssing, store utstillingar, festivalar, og heftig musikk som ljoma ut av alle opne vindauge.

Folk hadde ikkje vondt i magen lenger. Dei hadde berre mengder av sommarfuglar der- som flaksa som galne til dømes når det var premiere, ei snor skulle klippast, fine bursdsagsgåver opnast, kjærleiksbrev skrivast, medaljar delast ut , eller viktige talar skulle haldast.

Nokre folk surmula i dette hektiske, elleville kaoset. Dei tykte alt var ryddigare den tida lidenskapen var nedlagt. Men samtidig måtte dei innrømme at dei hadde ei meir aktiv fritid no enn før, fordi det var så mykje å finne på. Livet var rett og slett meir spennande. Difor fann dei ut at dei ikke lenger ville klage over sløsing med skattepengane til lidenskapelege føremål.

Den Kloke Kona Høyrte ingen stort meir til. Ho tok den mystiske kofferten sin og forsvann natta før lidenskapen kom tilbake.

Det siste nokon høyrde, var eit rykte om at ho var på veg til eit granneland, der dei nettopp hadde lagt ned empatien.

torsdag 11. februar 2010

eit viktig vedtak- del 2

Krisemøtet var ferdig, og komiteen hadde vel ikkje greidd lage nokon strategi eller sanksjon med omsyn til statsministeren og skulkinga hans. Sjølv om sjefen irriterte dei ein heil del, var det ingen som hadde særleg lyst til å vere den som tok affære og stramma han opp.Dei ville heller kome seg heim og ete, og ta seg ein strekk på sofaen.

På ein cafe ikkje langt unna regjeringskvartalet, satt statsministeren åleine og hadde vondt i magen.Han hadde diverre, etter mykje kafeliv, vorte meir og meir plaga med mageknip. Han tenkte at det hadde sikkert å gjere med at han drakk for mykje kaffi. Men sjølv om byrja å drikke berre vatn, hadde han like vondt i magen.

Han tømde vassglaset i ein slurk , og ringte fastlegen sin.

Fastlegen trykte på magen til statsministeren, og tok mange prøvar. Han sørga for kikholsobservasjon av tarmar og magesekk. Han banka, lytta, spurte og grov. Alle mikroskopa på legekontoret var fullt av kroppsvæsker og celler frå stasministeren.

Men ingen på labben fann noko gale med prøvane. Så fastlegen meldte pass, og sende statsministeren heim med eit glas med vitamintablettar.

Neste dag orka ikkje statsministeren å stå opp.

Rådgjevaren hans hadde ein privat samtale med statsministerkona ut i gangen i statsministerbustaden. Dei kviskra lågt mellom tennene.

Han har blitt frykteleg rar i det siste, sa statsministerkona. Ho var på gråten. Han må kome seg ut av senga, sa rådgjevaren. Dette kan ikkje halde fram. - Han ligg berre og stirer, gret kona. Kan ikkje du snakke med han? -Snakk med han sjølv. Det er du som er gift med han, glefsa rådgjevaren irritert. Så gjekk han.

Statsministerfrua var desperat. Ho visste ikkje anna råd enn å ringe Den Kloke Kona.

Det var mange som var redde for Den Kloke Kona. Folk tykte ho var i overkant intens, og berre unnataksvis turde folk å sjå henne i augo. Men når nauda var størst, var det til henne folk ringte.

Ho kom på besøk i kveldinga, med ein mystisk svart koffert.
Den Kloke Kona såg lenge på den bleike skapningen i senga.

Så bad ho kona og ungane til statsministeren om å halde seg unna, så ho kunne gjere jobben sin.

Høyr her, sa ho til stastminsiteren som låg der så ynkeleg under dyna si. Eg vil du skal følgje veldig godt med. For det eg skal seie til deg no, kjem du neppe til å like.

(framhald i neste bloggen)

tirsdag 9. februar 2010

eit viktig vedtak?

Eg trur eg har kome opp med ein utmerka stad i budsjettet å kutte kostnader, sa den finanspolitiske rådgjevaren til statsministeren.

Statsministeren kika opp frå papira, nokså fortvilt. Møtet hadde vara i fleire timar, og dei hadde hatt mange idear til sparetiltak, men ingen gode nok. Statsministeren var desperat. Han måtte sjå til å innfri veljarane sin tillit.

Vi legg ned lidenskapen! Sa rådgjevaren med eitt.
Lidenskapen er utruleg ressurskrevjande.
Han gjer for mykje ut av seg, tek for stor plass, og er for lite produktiv sett i høve til kva han kostar samfunnet . Folk blir berre oppøste av han. Dei må ete roande middel - og det er noko svineri.
Dessutan blir folk stadig borte frå jobb pga alle slags idrettsarrangement, kjærleikssorg, demonstrasjonar for og imot Palestina og deltaking i Ungdommens Kulturmønstring. Lidenskapen er heilt hysterisk, og dessutan eit veritabelt pengesluk for skattebetalarane.

Eg er sikker på at vi kan klare oss godt utan lidenskapen.
Frå og med neste kvartal fjernar vi han, rett og slett. Kva trur du?
Jau.. sa statsministeren og banka nervøst med blyanten i bordet. Da prøvar vi det.

Og så la dei ned lidenskapen, med ganske øyeblikkeleg verknad.

Folk tenkte ikkje så mykje over nedlegginga i starten. Men så byrja mykje å endre seg.

Det var ikkje gøy å gå på fotballkampar lenger.

Spelarane gad ikkje score. Du kan godt ta ballen litt, sa dei til det andre laget. Du kan få score neste gong, viss du vil.
Og publikum engansjere seg lite, uansett kvar ballen hamna.
Ein ikkje namngjeven supportarklubb forsov seg til ein viktig heimekamp, og møtte ikkje opp før langt ut i andre omgangen.

Salet av prevensjonsmiddel og brudekjolar stupte.

Bokhandlarane fekk ikkje selt ei einaste bok. Dei satt ihopkrøkte i dungar av det som før hadde vore bestseljarar, og sukka tungt. Ingen hadde lenger lyst til å lage nye dikt eller romanar heller. Det var liksom ingen vits no.

Papirinsdustrien fekk eit skot for baugen.No når ingen ville skrive og ingen orka å lese,vart det berre eit par dopapirmakarar att i bransjen.

Eitt etter eitt stengde teatra. Ingen skreiv stykke, gad spele i dei eller kome og sjå på. Konserthusa vart bygde om til kjøpesenter, rockeklubbane vart kommunale tilfluktsrom og kunstgalleria var tomme og måtte dekke rutene sine med papplater.

Statsministeren tykte liksom det var ei rar og ekkel stemning i byen når ha gjekk til jobb.Han vart i nokså dårleg humør av det.

Og sant å seie byrja han så smått å tykkje at jobben var noko meinsingslaus etter kvart.

Så det hende rett som det var at statsministeren skulka jobben, og sette seg på cafe.

Rådgjevarane hans sette seg saman i eit krisemøte.

Dette går ikkje lenger! sa dei. No må han skjerpe seg. Budsjettbalansen er god, og han orkar ikkje bry seg! Det er ei skam. Vi må få han til å ta seg saman. Han har aldri vore særleg mykje tess, ,men no må han verkeleg skjerpe seg. Ellers får han ta sin hatt og gå.

Det er rett og slett ikkje sikkert vi orkar ha nokon statsminister, viss det skal vere på dette viset.

(framhald i neste blogg)

tirsdag 2. februar 2010

Å nei, ropar alle i byen...

... Hjelp!
Der kjem den onde læraren!
Den satans jævla kjerringa som trykker på stoppknappen på bussen, sjølv om ho ikkje skal av. Ho som ringjer på og stikk av i framande nabolag, men først skrik namnet ditt inn i callingen.

Spring for livet- steng ungane inne!
Her kjem den utspekulerte, infame trollkjeringa av ein adjunkt med opprykk- som stappar heile skåla med gratis tannpirkarar i lommen når ho er på cafe, ho som sett opna mjølkekartongar under takplatene i stova di, og sitt heime hos seg sjølv og ler til ho får krampe i magen når heile stua di stinkar av sur mjølk og du ikkje kan finne ut kor lukta kjem i frå.

Trekk for gardinene- ikkje sjå ut!
No kjem den fylkeskommunale skrekkøgla forbi.
Ho som spenner ut snubletrådar framom gammelheimen, og som stemmer 20 gonger på Framstegspartiet på pur faen. Ho som slepper laus alle hundane som er bundne utanfor butikkar i byen på laurdag og let dei springe fritt. Ho som nekta å pusse tennene, er oppe til lenge etter kveldsnytt, og som fis høgt i heisen og skuldar på andre.

Ho som kastar juletreeet ut i frå vindauget sitt i 4 etasje midt i februar , så kven som helst kan få det i hovudet. Ho som klipper av klesnora, og veltar alle syklane i sykkelbua med vilje. Ho som narrar folk til å ete reker med skalet på, som legg blaute teposar på dokanten din og snerkar til sjokomjølka di.

Du skal berre passe seg for denne mentalt forskrudde, infame gulgrøne haugen av meiningslause vekttal.- Høyrer du det?

For har du med slike å gjere, kan du bli slik sjølv. ...

mandag 1. februar 2010

Så schtøgt!!!

Hain e så schtøgg, hain dærren dær! Fjern formatering fra utvalget

Guttegjengen på bussholdeplassen brøla av latter, da de så en klassekamerat gå av bussen. De var sprekkeferdige av forventning til kompisens reaksjon, når han også oppdaget at det var planleggingsdag - og at skolen ikke begynte på igjen etter jul før dagen etter.

Jeg fikk aldri med meg reaksjonen hans på feiltakelsen.

Men gjennom bussvinduet så det i alle fall ikke ut som det var noe galt med utseendet til gutten.

Det som var interessant i situasjonen, var bruken av ordet stygg- eller schtøgg på godt trøndersk. Ut fra samtalen, tolket jeg det som at den forventede kompisen var tøff i trynet, eller at han var en som hadde eksplosivt temperament- og som kom til å klikke når han skjønte at han hadde stått opp halv sju første dag etter jul, i 15, kuldegrader , for å sægge seg avgårde med skolebussen til ingen nytte.

Men schtøgg?

Jeg ha begynt å spisse ører når dette ordet blir brukt av ungdom. For innholdet i begrepet er noe annerledes hos dem enn hos såkalt voksne. Jeg tror begrepet, slik det brukes av vår tids yngre generasjoner, kan bety flere ulike ting; kul, sint, sprø, farlig, rå, kompromissløs eller crazy.

Parallellt er bergepet levende i sin opprinnelige betydning. Å være schtygg på håret er ingen hedersbetegnelse for tenåringsjenter. Heller ikke å gå med ei schtøgg bukse.Det er ikke kult å være stygg- utseendemessig. Det blekes hår, tenner og unevnelige kroppsåpninger. Det skal pushes opp, suges ut, fylles på og kuttes av. Alt for utseende, image og... å ikke være stygg.

Stygg betyr for mange unge dårlig råd, eller at man for eksempel i for stor grad synes andre ting i livet er vikigere enn å pynte kroppen sin. Kanskje at man er veldig aktiv i Amnesty eller Mot, og gir blaffen i å barbere leggene sine? Schtøgt!

Det finnes mange arenaer bare for pene folk nå. Egne nettsteder f eks, der innsendere må vurderes for å kunne få lov til legge ut de peneste bildene sine. Andre folk kan legge igjen meldinger under disse, og si sin mening om de avbildede kroppsdelene er pene eller schtøgge. Man kan søke om å få bli med i Top Model, der kandidatene elimineres bort uke for uke, avhengig av om de har vært pene nok på siste fotoshooten til å henge med til neste runde. Dommerpanelet hermer etter kandidatenes mimikk og utseende, for å få fram hvor håpløse eller stygge de er. Og hvorfor akkurat HUN av dem må ut av konkurransen denne uka .

Klart at med alt fokus på utseende i vår medieherjede verden, blir trusselen ved ordet schtøgg større og større.
Jeg tror guttene på bussholdeplassen næret en slags ærefrykt for sctyggingen som kom med bussen- og at i denne betydningen av begrepet stygg ligger det samme type motstrebende beundring for villskap som man i oppveksten kjente for store, slemme gutter når de sa fæle ord og kastet snøball på gamle bestemødre.

I tidligere tider var bannord det verste man kunne slippe ut av munnen. Slike kraftuttrykk påkalte djevelen og hans onde makter. Ordene var derfor fulle av mørke, angst og "bad karma". De kunne skremme både en selv og andre. Om man bad faen ta noen, kunne det i verste fall faktisk skje. Derfor var det farlig å si slikt. Et skummelt sagn fra mitt hjemsted forteller om en prest som med besvergelser manet en mann med hest og vogn inn i berget, fordi han ikke ville flytte seg så presten kom forbi..

Scthøgt er blitt et mektig ord, et skremmende ord. En som er stygg, er på sett og vis farlig. Han er bærer av ordet- og kan derfor smitte andre. Stygt søker stygt....

I vår tid finnes det statistikk på at mennesker som oppfattes som pene og har symetriske ansikter, lettere får de jobbene de søker på, får bedre service i restauranter og butikker, og lettere får innvilget lån.

Kanskje schtøgg rett og slett har blitt vår tids farligste besvergelse?

lørdag 30. januar 2010

biletet som kan lesast på to måtar

Du har sikkert sett det. Anten i psykologiske testar av det meir tabloide slaget, eller som eg, på køyreskulen. Biletet , eller teikninga av det som ved første augnekast kan sjå ut som ei vakker dame sett i profil. Med lang svanehals, pelskrage, augnevipper herifrå og til evigheita.

Ved andre augnekastet ser du ei gammal kone, med stor nase og nedovermunnviker. Augo hennar forsvinn inn i rynkeheimen.Om du såg den unge dama først, treng du kanskje hjelp av andre til å oppdage den gamle, eller omvendt.

Teorikurslæraren gjorde stort poeng på første førelesinga av kor augo våre kan lure oss . Kva poenget var ut over det, hugsar eg faktisk ikkje. Eg var neppe nokon mønsterelev på teorikurset, og strauk på teorien to gonger før eg bestod. Men nok om det.

Biletet du kan lese på to måtar, har dukka opp fleire gonger på min veg. Til dømes i ei lærebok i filmkunnskap. Her og som eit prov for at biletet kan lyge. Eit bilete kan lure deg skikkeleg - og få deg til å føle deg nokså dum nå nokon påpeikar at det ikkje er berre slik du trur. Og du kan bli enno meir overraska når du heilt av deg sjølv ser eit anna bilete stige fram. Det nyttar ikkje å sjå begge desse bileta samstundes. Ser du det eine, forsvinn det andre. Og omvendt.

Mange nyttar seg av dette verkemidlet. Både reklame, film og tryllekunstnarar. Illusjonsbyggarar av mange ulike slag.

Men livet brukar og dette verkemidlet for å spele oss nokre puss.

Vi hugsar vel alle kor gjennomgripande uvenner ein kan bli med bestevenninna i ungdommen. Det er så ugjenkalleleg som det kan bli- ei kort stund . Eller då ein som liten pakka ned bamsen og ville flytte heimefrå, fordi foreldra var dei dummaste som fanst. Biletet som endra seg fortare enn vi kunne blunke. Men heldigvis skifta det like fort attende.

Det er mykje nifsare når ein blir vaksen.
Når denne prosessen kjem snikande sakte.

Når ansiktet ein såg krystallklart og trudde blindt på byrjar å gli over i noko anna, heilt ukjent. Når svanehalsen til den unge jenta blir ein krokete gammel nase. Nå biletet ei stund løyser seg opp i streker, linjer og skraveringar utan meining- før eit heilt framandt bilete stig fram av kaoset. Eit stygt biltete vi ikkje har lyst til å sjå.

I denne ubegripelege prosessen kjenner ein seg så dum. Så utruleg dum. Ein kjenner seg som den einaste som ikkje såg det andre biletet; "Eg er ein idiot.Eg ser jo ingen ting!"

Det nyttar ikkje bli rasande på biletet med dei to andleta. Som eg sa, når vi ser det eine, greier vi ikkje sjå det andre samstundes.Det er heile poenget. Og det nyttar i alle fall ikkje bli rasande på seg sjølv- fordi det som møter auget vårt kan oppfattast på ulike måtar.

For den eine utgåva er like sann som det andre. Endringa skjer ikkje i biletet.

Ho skjer inni oss.

torsdag 28. januar 2010

ein tekst til språket

Dette er ein tekst til språket.Språket som fyller øyrene våre kvar dag, som summar ut frå tv og radio, frå mobiltelefonar, som pressar seg fram bak oss på bussen, surrar i songtekstar på ipoden vi alltid går med. Språket som renn ut av munnane våre, veltar ut av avisene, sprutar ut av dei gode bøkene som geysirar, renn i feite strie straumar frå politiske debattar, opprop, skodespel i teateret og førelesingar på universiteta.

Språket er ei flodfbølgje med bokstavar, bere avbrote av nokre komma , punktum , semikolon, spørsmåls-og utopsteikn. Ei yrande mengd av ord, stavingar, fonem og morfem at det er ufatteleg at vi greier ta det inn .
Men det gjer vi vel eigentleg ikkje. Vi driv med ordstraumen som daud fisk.

Noko blir att.

Orda med plysj på som vi høyrde då vi var små. Ord som kunne kosast med. Regler vi hinka og hoppa etter til rytmekomp av slengtau, stundom for å erte ei i klassen. Grand Prix- tekstar frå syttitalet som vi tok opp på kasett. Lausrivne, korte setingar: "Saldo i deres favør". Den herlege forventninga i adventsversa. Den pinlege konfirmasjonstalen, da pappa byrja å gråte. Monologar som har stoppa tida ein augneblink, som Espen Skjønberg i "Kaos er Guds nabo"på åttitalet.

Språket kan vere varmt og iskaldt. Spisst og kantete, laust og tåkete, ei pil i hjartet, eit spark i knehasane eller eit svimmelt juv av intens glede. Språket kan brennmerke , utslette, bygge og inspirere. Det kan snu livet ditt opp ned på eitt minutt, sjølv om du eitt minutt etter at orda er uttala, ikkje greier å hugse noko av kva som vart sagt.

Språk er nådelaust.

Det kan få deg til å krympe deg når du ser andre svinge språket sitt over hovudet som eit blenkande samuraisverd.Og du veit at ei slik handsaming av våpen kjem du aldri til å få til.

Språket kan snu ein valgkamp og sikre deg ein Nobelpris. Det kan starte krigar.Det kan trengje gjennom betongen og redde deg 2 veker etter jordskjelvet.

Språket er ein sjanglande elefant
og ein rosa, fjørlaus fugleunge.

Vi bør nok ha litt respekt for det.

mandag 25. januar 2010

å være som tulipanene

På kjøkkenbordet mitt står en vase blekrøde tulipaner som har begynt å kaste av seg kronbladene. De har stått ei uke, ganske lenge altså, og har strukket seg. De har fått bleke blader. De henger i en lang bue over kanten av vasen, dobbelt så lange i stilken som da de kom i hus i den lille spiss-posen sin.
Snart er de ferdige, og havner i søpla. Men ikke ennå. Ikke ennå.. Jeg synes de er så fine når de er akkurat slik. De kaster seg baklengs over kanten av vasen, myke som katter men fulle av kraft. Selv om de vet at nå er det på nippen for dem, slår de på flomlysene og strekker seg 10 cm til. De driter i at søpla venter. Her skal det jaggu blomstres ,før blomsterklokkene ringer for dem.

Jeg var på en internasjonal teatefestival i Bergen en gang. Med interessante forelesere, spennede teatergrupper, teatervitere og artister. Vi var der ei hel uke, i et fantastisk vær, og drakk alle inntykk i store slurker.Det var gode dager. Men den fineste lille opplevelsen hadde jeg henslengt på ei plen ved Lille Lungegårdsvann. Det var i en pause mellom forleseninger og forestillinger, og jeg lå bare på plena og tenkte ikke på så mye.

Da var hun der bare. Den veldig gamle dama i rullestolen. Jeg husker ikke hvem som trillet stolen, men jeg husker henne. Hun var ei høy gammel dame, med store knokler som på en elg. Hun så nesten for stor ut for stolen sin. Hun hadde grå forklekjole, grått,tynt, bustete hår. Stolen ble trillet mot et utsiktspunkt mot vannet- og jeg ser at den gamle dama med ett slenger hodet tilbake , og smiler strålende opp i lufta. Hun slår ut med armene, som om hun vil favne hele Bergen på en gang.Og hun holdt dem utstrakt i været lenge. Lenger enn jeg ville tiltrodd et så gammelt menneske å greie.Hun må ha vært veldig sterk.
Den gamle dama var nok ikke på teaterfestival. Sannsynligvis visste hun ikke en gang at det var noen festival i byen. Men det var sol og finvær i Bergen. Og hun satt i rullestolen sin som en gammel dronning og strålte av glede over dagen, med utsikt over hele verden.

Det går an å ha forbilder av mange slag i livet sitt.

Noen ganger tenker jeg at man burde leve dagene sine som en ukesgammel tulipan.

lørdag 23. januar 2010

den store sirkelen

En dag ble ei jente skikkelig lei seg. Det er ikke så viktig hvorfor hun ble lei seg eller hva som skjedde eller hvem som hadde skylda eller hva som ble sagt. Men hun ble skikkelig, skikkelig lei seg. På den meningsløse måten man blir sint/lei seg på når man slår tåa borti en stol og det egentlig ikke er noen sin skyld. Stolen bare stod i veien, og på et eller annet vis smalt tåa inn i den og det gjorde så vondt at tårene spratt.

Det var ingen stol denne gangen. Det var noe annet.
Men denne gangen bestemte jenta seg for å ikke banne og sparke i veggen.

Hun bestemte seg for å gå ut og gjøre folk glade.

Hun startet med å smile bredt og hilse hyggelig på bussjåføren, selv om det var en bikkjekald morgen, bussen var kraftig forsinket og de fleste passasjerene kjeftet på ham og var drittsure.

Bussjåføren ble veldig glad for en så hyggelig hilsen på en så guffen morgen der alle var ekle og kalde. Han fant ut at livet ikke ikke kunne være så verst allikevel, når noen kunne være så blid selv om været var så elendig og alle var så uempatiske !
Derfor kostet det ham ingenting å henvende seg veldig hyggelig og muntert flørtende til kantinedama i lunchen. Kantinedama, som var sliten, lei og egentlig ikke hadde hatt noe lyst til å gå på jobb den dagen, ble overraskende glad av få ha en så munter og blid kunde.Så hun ringte hjem til mannen sin, som hun hadde kranglet med om morgenen hvem som skulle gå ut med søpla, og sa unnskyld fordi hun hadde vært så sur og derfor skulle hun lage noe riktig godt til kvelds.
Mannen hennes ble ganske forbausa, for slikt gjode hun ikke så ofte. Men han ble temmelig rørt av det også, og fant ut at kona absolutt burde hatt en blomsterbukett - det var alt for lenge siden sist.
I blomsterbutikken stod ei stram og kynisk ekspeditrise, som lenge, lenge hadde stått der og pakket inn halvhjerta buketter for stressa folk. I hennes hverdag var det alt for mange slike mennesker som bare hastet innom, røsket med seg noe ferdigpakka og ikke la noe sjel i å finne den rette blomsterkombinasjonen. Hun ble derfor utrolig og overrumplende rørt av denne mannen, som kom inn for å kjøpe pene blomster til kona si, gjerne ranunkler, selv om det bare var en vanlig dag og hverken bursdag eller jul.
Da han var gått, og en blakk student tuslet innom, endte det med at blomsterdama gav bort en bukkett roser gratis i ren eufori. Studenten hadde ikke penger til å kjøpe dyre blomster til kjæresten sin, og hadde egentlig bare vært i butikken for å drømme seg bort. For ham var dette en gest som var så overraskende positiv at han rett og slett ble kjempeglad! Han nesten løp hjem til hybelen til dama si med rosene, og bykset opp trappa to trinn i gangen.
Dundringa av løpende føtter i oppgangen gjorde at den sure gubben som bodde i leiligheten i etasjen under dama til studenten grettent stakk hodet ut i gangen. Der fikk han se en smilende fyr med lange bein i fullt firsprang opp trappa: Liver er herlig, Pettersen, ropte studenten. Pettersen måtte , overaskende nok, dra på smilebåndet selv- i stedet for å kjefte og klage til vaktmesteren slik han pleide når ungdom bråkte i gården. Så da datteren hans kom innom senere på kvelden, klagde han ikke like mye på livet som han brukte gjøre. På et eller annet vis glemte han for noen timer at verden er en jammerdal.
Da datteren til Pettersen kom hjem den kvelden, var hun ikke så utslitt som hun alltid pleide bli etter besøkene hos faren. Hun fant fram noe snacks, og bad de beste venninene sine på besøk. Det ble en veldig fin kveld. De snakket om gamle dager, og lo så de gråt da de begynte plukke fram fotoalbumene fra interrailturen i 1983 .

Samtidig, et helt annet sted i byen, satt jenta som var så lei seg. Det hadde vært en lang dag. Og hun hadde ikke greid å være så blid og glad som hun hadde hadde tenkt å være.

Hun skulle bare visst...

onsdag 20. januar 2010

"De ser ikke enkeltindividet"

Flere enn meg har nok moret seg særdeles over Lene Kongsvik Johansens hyperenergiske fjortis - visesketsjen hennes om "Enkeltindividet" og dets rettigheter. Innslaget finner du på You Tube, Og det ble framført under utdelinga av Komiprisen i høst. Fjortisjenta i nummeret her er rasende på de teite lærerne og stupide foreldrene, som ikke kan begripe at det ikke passer henne å lære alle disse kasusene i tysk. Det er urimelig schipt at hun skal få dårlige karakterer, bare fordi den teite læreren ikke klarer å motivere henne til å synes at pugging av akkusativspreposisjoner er gøy. Og å stå i kø på butikken er minst like schipt. Hun forventer forståelse for at hun ikke er noen kø-person. Derfor vil hun gå foran.
Salen under komiprisen ga seg ende over av rollefiguren, og den er ikke mindre morsom på You Tube- bare gå inn og se!:-) Vi koser oss over å se karikaturen av hvor selvsentrete fjortiser helt uanstrengt kan være, og hvordan de tar det for gitt at hele verden skal rette seg inn etter dem.

I forrige uke kjørte Dagbladet en sak om en tenåring som ble utvist på sin ungdomsskole , fordi han hadde urinert på skolens område.Eleven selv forklarte seg i avisartikkelen med at han måtte ut et nødvendig ærend i gymtimen, men hadde lang vei til do og ville spare tid. Derfor valgte han å slå lens rett ved gymbygget. En lærer kom forbi, og ytret visst at han likte denne aktiviteten noe dårlig. Gutten gjorde seg ferdig med lensinga, uten å ta innsigelsen fra læreren til følge, og ble, såvidt jeg husker, idømt både utvisning og politianmeldelse.
På NRK for to dager siden var problemstillingen en annen. Ei jente på 14 år måtte få undervisning hjemme på rommet sitt- fordi hun var så allergisk mot parfyme at hun ikke kunne være på skolen og delta i undervisninga.Hun satt i helsemessig husarrest, ensom og isolert fra fellesskapet. Nyhetsoppslaget ble krydret med at lederen i Astma og Allergiforbundet stod fram og hevdet at nå måtte snart samfunnet ta til vettet og forstå at det er særdeles diskriminerende overfor allergikere å holde dem utenfor fellesskapet med vår dunst av Elizabeth Aden og Brut , i tillegg til overparfymerte vaskemidler. Dette burde det være en smal sak å gjøre noe med, mente han.

Hvor vil jeg hen med disse historiene mine, kan man nok spørre seg. Gutten som ble tissebøtelagt og hans foreldre mente at det ikke var noe rart at ungdom får et dårlig forhold til skolen, når ledelsen tildeler ungene bøter og irettesettelser for slikt småtteri. De mente at rektor hadde gitt gutten dobbel straff, med både å bli utvist og politianmeldt. Nå fikk sikkert femtenåringen lyst til å gi blaffen i hele skolefaenskapet.

Som Lene Kongsvik Johansens før nevnte monolog får fram, er det naturens orden at ungdom i en viss periode av livet tror og mener at samfunnet plikter å etterkomme alle deres ønsker og tilrettelegge for deres individuelle behov. Det hører med til alderen. Sokrates klaget vel også i sin tid på ungdommens manglende interesse for annet enn deres egen velferd.

Norsk skoles læreplaner lovfester at alle elever har ett til en undervisning tilpasset sitt eget nivå, at alle har rett til/krav på skoleplass, et trygt, mobbefritt læringsmiljø, egen PC , utvida tid til eksamen, fritak for karakter i enkeltfag, og mulighet til timeout hvis de blir sinte eller uregjerlige. I tillegg er det heller ikke tillatt å vise bort elever fra undervisning.

Skolen har lagt lista høyt for individuell tilpasning av den enkeltes behov i Norge. Det er en ideell fordring og en fin tanke. Vi har et inkluderende samfunn her til lands, kardemommelovens bokstav siteres ofte. "Du skal ikke plage andre , du skal være grei og snill. Og førøvrig kan du gjøre som du vil".
Men hva skal vi medlemmer av det norske samfuunnet legge vi i å ikke plage andre? Skal vi alle bli hjemme fra jobb hvis vi har vært uheldige nok til å skvette på oss litt parfyme, så vi ikke påfører andre ubehag ? Skal vi tisse nøyaktig på stedet trangen kommer, uansett hvor vi er- om så i Stiftsgårdshagen eller ved Vestfronten ved Nidardosdomen i turistsesongen- er det ok så lenge ikke strålen treffer skoene til noen? Skal vi alle gå av toget hvis vi havner i kupe med en som plages av angst for folkemengder? Skal vi gå og spise pølseskiva vår i enerom, hvis vi har havnet på bord i kantina med en vegetarianer?
Og- om vi ikke tar slike hensyn - er vi da forbrytere mot kardemommeloven og slett ikke greie og snille?
Noen ganger er vi kanskje unnskyldte, Rett og slett fordi vi ikke vet bedre.
Og- vi har vel alle våre greier som vi gjerne så at samfunnet tok hensyn til.

Selvsagt er allergi et alvorlig problem, og jeg har full respekt for problemene allegrikere møter i vårt antiseptiske moderne inneklima.Utfordringen for samfunnet vårt er bare å huske at vi alle i utgangspunktet skal ta hensyn til alle enkeltindividene, som Lene Kongsvik snakker om i sketsjen. "..eller meg, da", som hun konkluderer med.
Alle samfunn er bygget opp av mange "jeg". Når de blir mange nok, kalles de også for "vi".

forestillingen som ble til en forelesning

Forestillingen som ble en forelesning
I kveld så jeg "Frosset"av Bryony Lavery på Trøndelag Teater. "Godt med ailt 'en e færdi me'" , som vi sier på trøndersk. Det vil si, noen ting må unnagjøres før man kan sette seg ned og være fornøyd med seg selv: Man har gjort leksene.
Leksene var i dette tilfellet et psykolog/klient-drama. Barnemorderen Ralph skal hjernegranskes etter ugjerninger langt tilbake i tid. Han har drept, og gravd ned ofrene sine i et skur i hagen. Forbrytelser for fæle til å fatte. Hvordan er det da mulig å lage klinisk dødt teater av det?
Selvsagt er det nødvendig med en viss distanse til så makabert stoff. De færreste publikummere har muligheter til å identifisere seg inn i en slik historie.
De som har laget teater av dette, har nok tenkt nettopp på det emosjonelle omfanget av historien. Og derfor valgt en kjølig spillestil, en scenografi som likner en operasjonssal, og de presenterer rolleskikkelser som dissekerer historien mer enn de gestalter den med hjelp av karakterer av kjøtt og blod.
Og hvorfor må alle psykiatere i slike instituisjonsdramaer ha trøbbel med egen psyke, alternativt med alkohol eller kjærlighetsliv?Det er som om de ikke kan la den gale rollekarakteren være gal helt alene. Så også i dette stykket- som åpner med at psykiateren selv har et lite sammenbrudd, uvisst av hvilken grunn, på vei ut av leiligheten sin med kofferter og vesker. Allerde da begynte jeg å bli skeptisk.
Underveis lærte vi om kartlegging av hjernen til seksulaforbrytere, og hvordan den fungerer.
Forfatteren har gjort grundig esearch til dette stykket, leser jeg i programmet. Og det merkes jo.Men jeg vil veldig gjerne berøres av skjebner når jeg går i teateret, jeg. Kall meg gjerne en Aristoteliker, men en liten hverdagskatarsis har vel aldri skadet noen?

tirsdag 19. januar 2010

nytt år- og vi blåser oss opp!

Nyttår!
Totusen og ti- eller tjue ti er i gang. Med bitende kulde i gatene og bussen så full av opp-pumpa dunjakker at det er som om 100 airbager har løst seg ut på en gang.I media gasser folk seg med at kjøpefesten fortsetter, og sprekkererdige forfattere klarer ikke å holde sine mentale airbager fra å løse seg ut, og kaster seg i strupen på Karl Ove Knausgård og hans "Min Kamp"- serie. For mannen selger jo tjukke bøker i obskøne mengder. At han ikke skamme seg. Folk som knapt nok leser kundeavisa fra kjøpensenterret gyver løs på mustein etter murstein, og lar seg fange. Boka leses på flyplasser, tog og cafeer. Og diskuteres i lunchen på mange arbeidsplasser. Hva er dette for svineri?

Ida Linchausens blogg om Knausgård - "Verden sett fra Sofienberg" havnet på kronikkplass i Dagbladet, og tok skrittet ut av skyggenens dal med å "knause"- dvs skrive en slags biografisk litterær sannhet- om Knausgård selv og hans bergensmiljø. Right back at ya..Og hun har etter alt å dømme fått mye mer oppmerksomhet for denne bloggteksten enn for noen av de øvrige mer hverdagslige betraktingene på bloggen sin.
Jan Kjærstad rykket ut i Aftenposten med sine litterære blålys på, og hevdet at Knausgårds bøker var oppskrytte og at det slett ikke var noe nytt å skrive sitt liv.Helene Uri gav Kjærstad støtte, og var glad for at han satte fingeren på hva det var hun hadde syntes var så uggent med de Min Kamp- bøkene. For, nemlig : Når Knausgård gjorde sånn suksess med sitt selvopplevde litterære marathonkonsept, gjorde han jo alle andre forfattere til løgnere! Siden de, i motsetning til ham selv, bare fant på det de skrev om,liksom.
Karl Ove, den juksemakeren, påberoper seg å skrive bare sannheten -og gjøre den til litteratur. På denne måten gjør han etter Uris mening, andre forfattere til simple skrønemakere.Dette setter dem i forlegenhet.
Sannsynligvis føler mange forfattere nå at bøkene de tidligere har fått masse kredd og fine anmeldelser for, ikke er så stilige lenger.Bøkene deres har krympet. Eller - Knausgård har krympet dem.

Poff! Airbaggene har foldet seg ut i det litterære miljøet. Vår litterære hakkespettklubb har dulta inni noe uforutsett, fordi de hadde blikket sitt et helt annet sted.
Vi får unnne dem noen myke puter til å ta av for støyten. Så kommer den såra selvfølelsen unna med kun et par blåmerker.