mandag 25. januar 2010

å være som tulipanene

På kjøkkenbordet mitt står en vase blekrøde tulipaner som har begynt å kaste av seg kronbladene. De har stått ei uke, ganske lenge altså, og har strukket seg. De har fått bleke blader. De henger i en lang bue over kanten av vasen, dobbelt så lange i stilken som da de kom i hus i den lille spiss-posen sin.
Snart er de ferdige, og havner i søpla. Men ikke ennå. Ikke ennå.. Jeg synes de er så fine når de er akkurat slik. De kaster seg baklengs over kanten av vasen, myke som katter men fulle av kraft. Selv om de vet at nå er det på nippen for dem, slår de på flomlysene og strekker seg 10 cm til. De driter i at søpla venter. Her skal det jaggu blomstres ,før blomsterklokkene ringer for dem.

Jeg var på en internasjonal teatefestival i Bergen en gang. Med interessante forelesere, spennede teatergrupper, teatervitere og artister. Vi var der ei hel uke, i et fantastisk vær, og drakk alle inntykk i store slurker.Det var gode dager. Men den fineste lille opplevelsen hadde jeg henslengt på ei plen ved Lille Lungegårdsvann. Det var i en pause mellom forleseninger og forestillinger, og jeg lå bare på plena og tenkte ikke på så mye.

Da var hun der bare. Den veldig gamle dama i rullestolen. Jeg husker ikke hvem som trillet stolen, men jeg husker henne. Hun var ei høy gammel dame, med store knokler som på en elg. Hun så nesten for stor ut for stolen sin. Hun hadde grå forklekjole, grått,tynt, bustete hår. Stolen ble trillet mot et utsiktspunkt mot vannet- og jeg ser at den gamle dama med ett slenger hodet tilbake , og smiler strålende opp i lufta. Hun slår ut med armene, som om hun vil favne hele Bergen på en gang.Og hun holdt dem utstrakt i været lenge. Lenger enn jeg ville tiltrodd et så gammelt menneske å greie.Hun må ha vært veldig sterk.
Den gamle dama var nok ikke på teaterfestival. Sannsynligvis visste hun ikke en gang at det var noen festival i byen. Men det var sol og finvær i Bergen. Og hun satt i rullestolen sin som en gammel dronning og strålte av glede over dagen, med utsikt over hele verden.

Det går an å ha forbilder av mange slag i livet sitt.

Noen ganger tenker jeg at man burde leve dagene sine som en ukesgammel tulipan.

5 kommentarer:

Fluen i stuen sa...

For et nydelig bilde! Ja, la oss være livsbejaende tulipaner!

marit sa...

Du skriver så jeg kjenner det i sjela! takk for at jeg fikk lese!

Rickard Skjong sa...

Som vanlig har du fanget øyeblikket nydelig og presist! Leve Tulipanien!!

Anonym sa...

Jeg liker best å leve som en nyplukka tullepan, det andre for vente

Anonym sa...

Gjett hvem jeg er