den store sirkelen

En dag ble ei jente skikkelig lei seg. Det er ikke så viktig hvorfor hun ble lei seg eller hva som skjedde eller hvem som hadde skylda eller hva som ble sagt. Men hun ble skikkelig, skikkelig lei seg. På den meningsløse måten man blir sint/lei seg på når man slår tåa borti en stol og det egentlig ikke er noen sin skyld. Stolen bare stod i veien, og på et eller annet vis smalt tåa inn i den og det gjorde så vondt at tårene spratt.

Det var ingen stol denne gangen. Det var noe annet.
Men denne gangen bestemte jenta seg for å ikke banne og sparke i veggen.

Hun bestemte seg for å gå ut og gjøre folk glade.

Hun startet med å smile bredt og hilse hyggelig på bussjåføren, selv om det var en bikkjekald morgen, bussen var kraftig forsinket og de fleste passasjerene kjeftet på ham og var drittsure.

Bussjåføren ble veldig glad for en så hyggelig hilsen på en så guffen morgen der alle var ekle og kalde. Han fant ut at livet ikke ikke kunne være så verst allikevel, når noen kunne være så blid selv om været var så elendig og alle var så uempatiske !
Derfor kostet det ham ingenting å henvende seg veldig hyggelig og muntert flørtende til kantinedama i lunchen. Kantinedama, som var sliten, lei og egentlig ikke hadde hatt noe lyst til å gå på jobb den dagen, ble overraskende glad av få ha en så munter og blid kunde.Så hun ringte hjem til mannen sin, som hun hadde kranglet med om morgenen hvem som skulle gå ut med søpla, og sa unnskyld fordi hun hadde vært så sur og derfor skulle hun lage noe riktig godt til kvelds.
Mannen hennes ble ganske forbausa, for slikt gjode hun ikke så ofte. Men han ble temmelig rørt av det også, og fant ut at kona absolutt burde hatt en blomsterbukett - det var alt for lenge siden sist.
I blomsterbutikken stod ei stram og kynisk ekspeditrise, som lenge, lenge hadde stått der og pakket inn halvhjerta buketter for stressa folk. I hennes hverdag var det alt for mange slike mennesker som bare hastet innom, røsket med seg noe ferdigpakka og ikke la noe sjel i å finne den rette blomsterkombinasjonen. Hun ble derfor utrolig og overrumplende rørt av denne mannen, som kom inn for å kjøpe pene blomster til kona si, gjerne ranunkler, selv om det bare var en vanlig dag og hverken bursdag eller jul.
Da han var gått, og en blakk student tuslet innom, endte det med at blomsterdama gav bort en bukkett roser gratis i ren eufori. Studenten hadde ikke penger til å kjøpe dyre blomster til kjæresten sin, og hadde egentlig bare vært i butikken for å drømme seg bort. For ham var dette en gest som var så overraskende positiv at han rett og slett ble kjempeglad! Han nesten løp hjem til hybelen til dama si med rosene, og bykset opp trappa to trinn i gangen.
Dundringa av løpende føtter i oppgangen gjorde at den sure gubben som bodde i leiligheten i etasjen under dama til studenten grettent stakk hodet ut i gangen. Der fikk han se en smilende fyr med lange bein i fullt firsprang opp trappa: Liver er herlig, Pettersen, ropte studenten. Pettersen måtte , overaskende nok, dra på smilebåndet selv- i stedet for å kjefte og klage til vaktmesteren slik han pleide når ungdom bråkte i gården. Så da datteren hans kom innom senere på kvelden, klagde han ikke like mye på livet som han brukte gjøre. På et eller annet vis glemte han for noen timer at verden er en jammerdal.
Da datteren til Pettersen kom hjem den kvelden, var hun ikke så utslitt som hun alltid pleide bli etter besøkene hos faren. Hun fant fram noe snacks, og bad de beste venninene sine på besøk. Det ble en veldig fin kveld. De snakket om gamle dager, og lo så de gråt da de begynte plukke fram fotoalbumene fra interrailturen i 1983 .

Samtidig, et helt annet sted i byen, satt jenta som var så lei seg. Det hadde vært en lang dag. Og hun hadde ikke greid å være så blid og glad som hun hadde hadde tenkt å være.

Hun skulle bare visst...