tirsdag 15. juni 2010

skjoreungen RIP

Idag såg eg skjoreungen att. Han låg stiv og stille på ryggen i graset, stein daud.
Eg burde nok ha tatt sjansen på ei gladnyheit til han likevel på laurdag, til dømes noko om at det var meldt ein fin sommar.

Men utgangen teke i betraktning, ville det berre ha blitt ironisk.

Eg veit ikkje kva moralen bør bli i denne soga om skjoreungen.

lørdag 12. juni 2010

skjoreungen

..ein liten skjoreunge satt murande stille midt i skulegarden. Neppe den beste plassen å vere for ein fugleunge. Det kunne kome bilar. Og den vesle skrotten såg ikkje særleg flygefør ut. Han hadde trekt det vesle hovudet inn i fjørene, så nebbet berre stakk såvidt fram. Samtidig pressa han kroppen ned i asfalten, slik at det ikkje såg ut som han hadde bein. Han flytta seg ikkje då eg gjekk litt nærare heller.

Eg tenkte på om det var noko eg kunne seie til oppmuntring,
så han ikkje skulle vere så redd.

Hei, skjoreunge! Det kjem sikkert til å gå bra,
og du lærer nok å flyge før det kjem ein bil.

Men slikt bør ein nok aldri love.

Det hadde vel vore bedre om eg kunne gi han ei gladnyheit.
Men diverre veit eg for lite om kva skjoreungar blir glade av.

torsdag 3. juni 2010

konservering

Om eg ein lysande junikveld
tok heile solnedgangen
og la han ned ned på eit norgesglas

sette glaset i kjellaren
tok det fram og åpna det i november
ein grå og utvaska måndag

ville eg da framleis kjenne
smaken av kjøleg heggblomstring
høyre lyden av ivrige hælar mot grusen
kjenne vårregn,
sjå sommarforventing i små bobler
sprette mellom hustaka i byen?

Det er ikkje så sikkert

junikveldar
blir vassne i smaken
når vi legg dei ned
på små glas

ein bør sette tennene i dei
medan dei er ferske