vårlengsel

I svarteste mørke novembersekken, på buss 36 fra Midtbyen seint på kveld, begynte jeg å lytte til mobilsamtalen bakerst i bussen.

Det var apatisk ventende stemning i vogna. Folk ville bare hjem, og var ikke interesserte i å røre på en muskel- bortsett fra for å trekke halsen lenger inn i skjerfrullen som frosne struts .

Derfor klang den glade, høye stemmen til mannen bakerst i bussen så veldig tydelig for alle som gad lytte. Han snakket helt klart med noen han brydde seg om. Og som han ikke hadde sett på lenge. Det var en åpen forventning i stemmen. Om bedre tider, løfta fram av et ivrig overskudd. Når han rundet av samtalen, var det med en varm påminning og smil i stemmen om at det slett ikke var lenge til våren;

-For i juni, når du har hængt opp sommergardinan, da ska vi toan røyk sigar og dains swing!

Jeg ble litt rørt av denne samtalen jeg overhørte i gufne november, en av disse kveldene da våren bare føltes som en ironisk og tom metafor. Entusiasmen hos mannen med mobilen var så sterk, at det var som om vi et øyeblikk kunne rekke ut handa og ta på den første vårmåneden. Ei lita stund spirte det krokus langs midtgangen på buss 36.

Jeg røyker ikke sigar, og har ikke lyse sommergardiner. Og det er mye fint man kan tenke på når man drømmer om lysere og varmere dager. Men nå i februar, når våren føles enda lenger unna enn den gjorde i november, næres min vårlengsel fremdeles like sterkt av et og samme bilde:


Et par som svinger seg over nyskura furugulv, mens hvite gardiner bølger i sommervinden. På kanten av askebegeret i vinduskarmen ligger to feite havannasigarer, og sender muntre røyksignaler ut i forsommernatta.