Sol. Minne

det kommer straks en buss
og

den skal du gå på og
så kjører den

jeg vinker og vinker til hånden min blir mindre
og mindre
mindre

for deg

hvert år på denne tida
vil jeg komme til å se den bussen
forsvinne bak den svingen og
huske denne kvelden

Soleglad, kalte du det
jeg er ikke glad

Salme

Nå er det bare oss igjen,
sa hun-
grep hånden min
da kista ble båret ut.

men vi er så mange flere,
tenker jeg

 jenta som gråter i trappa
og ikke vil i barnehagen

han som lufter konas gamle hund
vaktmesteren på strøbilen

vi er fuglene i kjerret
katten under verandaen,
den bleke gutten utenfor kiosken

han ved bensinpumpa
som ikke kan betale

tiggeren med det blå fleecepleddet,
hun som kjøper kaffe på narvesen


vi er sånne som flyter gjennom Domkirkeparken
i skumringa,

tenner lys 
og ser himmelens blå håndflate
hvelve seg over
alt

Mørketid

og det er så svart-
at ein har lyst til å flykte,

bygge ein stabel av bøkene
ein ikkje har lese
klatre ut av livet

desperat vrenge vinteren

blåse han opp,
sleppe han

sjå han spinne inn
i ytste, gallaktiske
solnedgang