Hvorfor kvitte seg med dårlig samvittighet?

Sitter og ser på puls på NRK, som i dag handler om vennskap og dets betydning. Første innslag er to bestevenninner fra barndommen, som nå triller barnevogner i de samme gatene som de før trillet dukkevogna. De blir blanke i blikket når de snakker om felles minner om Michael Jackson- konsert i fjortisalderen , veldig søte var de. Men så begynner innslagets hoveddel - hva gjør man når man får dårlig samvittighet for ikke å følge opp sine vennskap i en travel hverdag?

I utgangspunktet er det kanskje positivt at man verdsetter vennskap så mye at man faktisk har dårlig samvittighet når man ikke treffer vennene sine så ofte? For åtti prosent av folk i en spørreundersøkelse sier at samvittigheten plager dem, når det gjelder vennerelasjonene de ikke ivaretar godt nok. Vi ser i dette evne til å tenke på andre enn en selv. Kanskje også en bevissthet om verdien av å få impulser fra folk som har valgt nettopp oss som venn? Altså, i motsetning til en del familierelasjoner- som man er fint nødt til å forholde seg til, for høflighetens og blodsbåndets skyld.
Men neida, der sitter den ene etter den andre ”spesialisten” og forskeren på menneskelige relasjoner og framhevet viktigheten av å følge hjertet sitt i tvilstilfeller, og å kvitte seg med venner man lenger ikke hadde bruk for. Det vil si- venner som stilte krav, eller som forventet noe av dem de ikke lenger prioriterte å innfri.

Ei ung mor stod fram i programmet og fikk full jubel fra forskerne fordi hun hadde kutta ut ei nær venninne som ønsket å treffe henne av og til i en ”voksensetting”, dvs uten barn. Det var nok til at venninna fikk sparken. Intervjuobjektet orket ikke forholde seg til folk som ikke tilpasset seg hennes behov for å være 130% hustru og mor.
Selvsagt fikk vi ikke høre den dumpa venninnas historie. Og det var sikkert mer i denne historien som vi ikke fikk vite. Men er ikke dette et symptom for vår tid, tenker jeg? Har jeg ikke hørt historien før, bare med det fortegn at det var eldre foreldre/besteforeldre det var snakk om? Hvorfor skal vi ha dårlig samvittighet for dem som sitter på gamlishjemmet, som vi ikke besøker? Vi skylder på tidsklemma, aktiviteter, manglede barnevakt, feriereiser, og så er disse gamlingene så masete og sytete og har prostata og kreft og annen ufyselighet. Vi orker ikke forholde oss til problemene deres.

Og venner snakker jo om seg selv og sitt, og konfronterer deg kanskje med deg selv på en måte du ikke liker. Og hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke betaler klimakvoter? Nesten ingen andre i Norge gjør det jo heller, det viser jo undersøkelser. Så hvorfor skal jeg gjøre det? Dårlig samvittighet er ubehagelig, og tar fra meg nattesøvnen. Hvorfor skal jeg kildesortere når det er bare en avfallsdunk i gården? Det er da faen ikke mitt ansvar å tenke på miljøet helt alene?

At forskerne heier på oss for at vi skal slutte å ha dårlig samvittighet, er et tveegga sverd. For i samvittighet ligger også empati. Og har vi med bred støtte fra forskerne kasta samvittigheten over bord, har vi også innvilga oss selv fritak for empatien.
Det finnes selvsagt vennskap som ikke er til å berge. I likhet med alle andre relasjoner som involverer en eller annen form for følelser, kan man oppleve svik. Og kanskje kan det være vanskelig å tilgi.

Men hvis vi fremdeles, av og til, kan tillate oss å kjenne litt dårlig samvittighet, er det mulig at vi fremdeles greier si unnskyld.