Falmede, dødende

Gamle dikt sitter på en benk i parken
og venter på å dø, de henger med underkjeven
 i øynene gulner språklige bilder fra nittenfemti
lommene  er fulle av smuldrende enderim

de hadde de store, nymalte ord
da de var unge
folk klappet begeistret
i Edderkoppen

de rødmet
som varme
syltetøyglass

Vintervende

Vi er snøtunge graner
greinene våre peikar mot jorda

Nattstjerner prikkar i nakken
nordlyset feier vegen med oss
vi er knekkande kvist,
pustar som
botnfrosne bekker

Lystørste ventar vi
ved  åskammen,
med solstrime
i lommen

Års ende

Tida forsvinn
inn i skogen

berre snødryss frå ei grein

viser kvar ho 
stega forbi

I papir

Midt i novembers lodne natt stod vi
kalenderbladene regnet ned over oss

snø over år vi ikke skulle dele
hauger av upakkede
overraskelser

vinteren kom
som papirdager
i år