Intervjuobjektivet

En kommentar om å lese sin egen undertekst

Sitter og ser Viggo på lørdag, der kveldens intervjuobjekt er Kari Storækre.. Siden hun, så vidt jeg vet, i de siste snart 30 år ikke har figurert i offentligheten som annet enn hun som spionen elsket på åttitallet, vil jeg gå ut i fra at grunnen til at hun har havnet i studio handler mye om den på nytt aktualiserte treholtsaken. Antakelig er det derfor hun nå sitter i Viggos intervjustol i beste sendetid på lørdag.
Og jeg må si intervjuet derfor framstår som merkelig og nokså uforståelig. For det svaret som konsekvent går igjen, er; ”Det har jeg ingen kommentar til”, ”det er en privatsak”, eller det mest uvanlige av svarene ; ”det kan du vel tenke deg selv”!
Storækre har selv en bakgrunn fra fjernsyn, som nyhetsanker og programleder. Hun har sikkert selv sittet i Viggos stol (om ikke bokstavelig) , og kjempet med intervjuobjekter som var vrange, lite samarbeidsvillige og særdeles korte og skarpe i svarene sine. Det kunne ha vært interessant å høre samtalene disse to har hatt da de avtalte temaene for intervjuet.
For når intervjuobjektet konsekvent nekter snakke om Treholtsaken i det hele tatt, lurer jeg på hva Viggo hadde forberedet henne på at han ønsket skulle være programmets tema? Storækre har jo skrevet biografiske bøker, der hun sannsynligvis letter noe mer på sløret om treholt perioden av livet sitt enn hun var villig til å gjøre på tv i kveld. Og siden disse bøkene lenge har vært i salg over hele landet, og hun lot seg intervjue av Se og Hør om temaet ganske nylig, ser jeg ikke helt poenget med å sitte på tv med et rasende ansiktsuttrykk og avbryte programverten med ”unnskyld meg, men det der var virkelig et dumt spørsmål” og ”det vil jeg ikke snakke om”. Hun har jo snakket om det. Mye.
Det er den knapt en mediesak i norsk pressehistorie som er mer omtalt enn nettopp treholtsaken. Det er 27 år siden dommen falt, og siden den tid har Kari Storækre bodd i Sverige. Der hun visstnok har hatt det bra. For bitter, nei det var hun ikke, det hadde hun bare bestemt seg for å ikke være, sier hun i intervjuet. Dette sier hun med et ganske mørkt blikk på Viggo Joahnsen, noe som vitner om at helt blid igjen har hun kanskje ikke blitt på de 27 åra? Hadde noen sett på meg med slike øyne, hadde jeg vifta med et hvitt flagg, eller ropt på hjelp.Blikket til en havørn blir som Mor Teresas i sammenlikning.
Så , altså; det jeg lurer på er:

- Hvis grunnen til å stille i Viggo på lørdag, var å bidra med sin opplevelse av treholthistorien, hvorfor virka hun rasende igjennom hele intervjuet, og nekta svare på noe som hadde med treholtsaken å gjøre?
-Hvis hun ikke er bitter, og har lagt hele treholtlivet sitt bak seg, hvorfor lar hun seg intervjue om det nå- igjen? Holdt det ikke engang med ”Se og Hør”?
-Hvorfor stiller Kari Storækre i det hele tatt opp på et intervju der hun stort sett nekter å svare på spørsmålene?


At jeg plutselig ser for meg Nina Karin Monsen i denne sammenhengen , er ikke en tilfeldig assosiasjon for meg. Monsen framstår i media med synspunkter mange opplever som ekstreme, og krenkende/ fordomsfulle.
. Hun har gitt ut filosofiske skrifter med synspunkter både på naturlig/unaturlig legning, familie, homofiles rett til å adoptere , etc
Monsen gjør et poeng i mange intervjuer av at hennes oppvekst med mangel på varme, omsorg og kjærlighet (som hun har vært åpen om blant annet i et portrettintervju i Dagbladmagasinet) ikke på noen som helst måte har påvirket de synspunktene hun forfekter i dag om hvordan andre mennesker skal leve sine liv. Men uttrykket i øynene hennes skremmer en del mennesker, jeg synes det er nokså nifst jeg også.
Konklusjonen min er kanskje ikke entydig på noen måte. Det jeg sannsynligvis sånn omtrent vil fram til, er at det sikkert noen ganger er vanskelig å gjennomskue egen agenda i ytringene sine, når man er en mer eller mindre frivillig offentlig person. Man har en edel ytre hensikt, men lurer kanskje unna noen mer grumsete motiver man ikke liker å vedkjenne seg.?
Media er mer enn villige til å ta i mot deg, og høre på deg. Det bør de kanskje ikke alltid gjøre, men de gjør det. De skal jo leve de også. Men alle har ansvar for sitt eget liv.
Også svekne spionekskoner og reliogionsfilosofer med en kjærlighetsløs barndom.