Så fåe endelig tabloidavisene ta i bruk nekrologene de har hatt ferdigskrevet i skuffen i tjue år.Wenche Foss er død. Men, dessverre, tabloider. Dere får det nok travelt nå medf å fylle etter med de siste oppdateringer. For denne dama holdt seg gående omtrent til det siste sukket.
Og i dagene framover kommer nok fler og fler sannhetsvitner til å stå fram med sine Wenche Foss- historier. Mer eller mindre gode. For Norges Riksdiva skildres av alle, var hun den som kunne snakke med alle. Hun stod fram offentlig med ubehagelige ting som sykdom og død, temaer som ikke andre pene skuespilllerinner av hennes generasjon snakket om. Hun gjorde det også lettere for foreldre av barn med Downs syndrom å se en fordomsfull verden i hvitøyet.
Men hun kunne også skjelle ut yngre skuespillerkolleger, fordi de ikke hilste pent nok på henne når de traff henne første gang. Hun reagerte med hele følelsesregistret og i full offentlighet i alle saker hun brydde seg om, kanskje uten å gjøre så mye faktasjekk på forhånd.Noen ganger kunne det kanskje til og med se i overkant impulsivt ut for oss som har vokst opp i grisgrendte strøk. Men det var åpenbart også for folk utenfor Oslo at hun hadde en intens opplevelse av å være i det godes tjeneste.
I et intervju som er gjort nokså nylig, er Wenche Foss trist i det kvikke blikket hele landet kjenner så godt fra bilder. Hun snakker om at hun ikke tror at hun vil oppleve en ny nyttårsaften.Hun så bakover på et langt og intenst levd liv. Og sa at hun hadde vært så heldig og så priviligert,og var så glad for det. Fordi hun hadde alltid hatt jobb. Hun hadde alltid hatt mye å gjøre.
Altså, det hun oppsummerte og mintes, var ikke det de fleste skulle tro en så gammel dame ville snakke om; barn, barnebarn, sin avdøde mann, bryllupsdag og barnedåp og ungdomstid. Nei. Det var arbeidet. Hvor heldig hun var, som hadde hatt så mange fine arbeidsoppgaver i livet sitt.
De færreste av oss kan skryte på seg at vi er ett med jobben vår- at vi ikke helt vet hvor jobben slutter og vi selv begynner.Wenche Foss kunne si det. Vi kan selvsagt beskylde henne for at hun på den måten også var skuespiller når hun møtte andre i privaten-men det er vanskelig å gjøre det til et problem, når engasjementet hennes kom så mange andre til gode. Wenches, favorittdikt som Lise Fjeldstad nettopp leste på Dagsrevyen, handler nettopp om å glede andre mennesker.
Om det er noe å lære av at Wenche Foss har trippet i 93 år her på jorda i høye, elegante hæler?For min del tror jeg det handler mest om å ha vært vitne til genuin arbeidsglede.Å greie å takke for alle arbeidsdagene dine som har vært- når du vet at dagene du har foran deg er få .Å kjenne sann og ekte glede over den jobben du har hatt hele livet, hvor flott er ikke det?
Den kan sies av en kyniker at det er lett å være arbeidsglad når du er Diva. Og det kan vel være.Men hva kunne ikke vi alle bidratt med med en slik arbeidsglede som Wenche Foss hadde?Og da tenker jeg ikke først og fremst på gleden jobben kan gi oss selv: Men på den gleden vi kan sende videre til andre, når vi trives der vi er.
Jeg skåler i champagne for deg i dag, Wenche. For deg - og for arbeidsgleden.
mandag 28. mars 2011
lørdag 26. mars 2011
satans sykkelhjelmfolk
Fy flate så provoserende og irriterende sykkelhjelmbrukere kan være. Nå snakker jeg ikke om de engstelige nybakte småbarnsforeldrene som med skjelvende hender trykker denne blå eller lilla plast-og isoporgreia med festlige, sporty logoer langs sidene langt nedover skallen for å berge det som berges kan, men om de dustene som absolutt ikke kan ta av sykkelhjelmen sin innendørs.
Så står disse hjelmfolka på biblioteket, i kø for å oppspore ei obskur bok. Bredbeinte og gjennomsvette, gjerne med refleksvest også, står de der og damper av treningsiver, med et særdeles velfornøyd lite smil rundt munnen. Selv om de utsondrer skyer av svette etter sykkelturen halve byen rundt, er de en eneste stor vandrende svettering av selvtillit. Det er som om de synes at den hjelmen de har på hodet kroner dem til noen slags friluftskonger, som gir dem rett til å stå der og stinke midt i blant oss, mens det samler seg en dam av sølevann rundt dem på gulvet fra overtrekksbuksa deres. Midt på hodet troner hjelmen. Svette pipler fram under den. Men på skal den være!
Det er noe provoserende selvtilfreds over denne atferden. Det er som sykkelhjelmen får fram den mest nedlatende, slitsomt joviale og overbevist rettroende siden i mennesket. For dem som har lest Trollvinter av Tove Jansson, vet hva jeg mener når jeg snakke om Hemulen. Denne frisksportende, alltid blide friluftsmannen med stor nese, som spiller tuba når det ikke passer, og bader i isvann. Som kommer til Mummidalen,der de pusler omkring med sitt og foretrekker å sove hele vinteren, eller sitte i ovnskroken og drømme om våren.Uten å egentlig være svovelpredikant, snur denne Hemulen Mummidalen på hodet med sine forsøk på å danne en vekkelsesbølge og frelse friluftsfolk.Heldigvis greier han ikke å gjøre mye skade. Mummifolk er litt for opptatte av å kose seg.
Så, til dere friluftsglade, lett tykkfallne akademikerne med et sykelig forhold til sykkelhjelmene deres, pedaltråkkende året rundt, stinkende av svette, søle og med klaprende sykkelklyper! Hold dere unna meg! Jeg mener det. Som Mummidal-beboer i hjertet: Jeg liker fløtegratinerte poteter, jeg kommer aldri til å sove frivillig i noen snøhule, eller under en glissen gran i Bymarka! Jeg trener når det passer meg, jeg spiser sjokolade- og jeg¨vil helst se pen ut på håret, if you know what I mean....
Det var bare det jeg ville si. Takk for oppmerksomheten.
Så står disse hjelmfolka på biblioteket, i kø for å oppspore ei obskur bok. Bredbeinte og gjennomsvette, gjerne med refleksvest også, står de der og damper av treningsiver, med et særdeles velfornøyd lite smil rundt munnen. Selv om de utsondrer skyer av svette etter sykkelturen halve byen rundt, er de en eneste stor vandrende svettering av selvtillit. Det er som om de synes at den hjelmen de har på hodet kroner dem til noen slags friluftskonger, som gir dem rett til å stå der og stinke midt i blant oss, mens det samler seg en dam av sølevann rundt dem på gulvet fra overtrekksbuksa deres. Midt på hodet troner hjelmen. Svette pipler fram under den. Men på skal den være!
Det er noe provoserende selvtilfreds over denne atferden. Det er som sykkelhjelmen får fram den mest nedlatende, slitsomt joviale og overbevist rettroende siden i mennesket. For dem som har lest Trollvinter av Tove Jansson, vet hva jeg mener når jeg snakke om Hemulen. Denne frisksportende, alltid blide friluftsmannen med stor nese, som spiller tuba når det ikke passer, og bader i isvann. Som kommer til Mummidalen,der de pusler omkring med sitt og foretrekker å sove hele vinteren, eller sitte i ovnskroken og drømme om våren.Uten å egentlig være svovelpredikant, snur denne Hemulen Mummidalen på hodet med sine forsøk på å danne en vekkelsesbølge og frelse friluftsfolk.Heldigvis greier han ikke å gjøre mye skade. Mummifolk er litt for opptatte av å kose seg.
Så, til dere friluftsglade, lett tykkfallne akademikerne med et sykelig forhold til sykkelhjelmene deres, pedaltråkkende året rundt, stinkende av svette, søle og med klaprende sykkelklyper! Hold dere unna meg! Jeg mener det. Som Mummidal-beboer i hjertet: Jeg liker fløtegratinerte poteter, jeg kommer aldri til å sove frivillig i noen snøhule, eller under en glissen gran i Bymarka! Jeg trener når det passer meg, jeg spiser sjokolade- og jeg¨vil helst se pen ut på håret, if you know what I mean....
Det var bare det jeg ville si. Takk for oppmerksomheten.
søndag 20. mars 2011
opplysningskontoret for hvitt kjøtt
I eit intervju framgår det at opplysningskontoret for kvitt kjøtt får ein god del telefonar oppunder store høgtider. Folk som ringjer, har mange og detaljerte spørsmål om tilbereiinga av jule - eller nyttårskalkunen. Dei er svært konkrete i spørsmåla sine, og er entusiastiske og glade i stemmane.
Men det opplysningskontoret for kvitt kjøt ofte merkar i desse samtalane,er at dei store selskapa med saftig kalkunkjøt og godt tilbehøyr aldri kjem til å finne stad. Dei som ringjer, sit heime åleine og planlegg fiktive selskap.
Eg veit ikkje om dette er ei veldig fin eller veldig trist historie.
Men det viser at opplysningskontoret for kvitt kjøtt er ei veldig viktig verksemd .
Men det opplysningskontoret for kvitt kjøt ofte merkar i desse samtalane,er at dei store selskapa med saftig kalkunkjøt og godt tilbehøyr aldri kjem til å finne stad. Dei som ringjer, sit heime åleine og planlegg fiktive selskap.
Eg veit ikkje om dette er ei veldig fin eller veldig trist historie.
Men det viser at opplysningskontoret for kvitt kjøtt er ei veldig viktig verksemd .
fredag 18. mars 2011
angående Deres søknad
Angående Deres søknad på jobben som er utlyst hos oss, kan vi informere Dem om at stillingen nå er besatt, og vi takker for interessen.
PS:
Det var forøvrig aldri aktuelt å gi deg jobben heller, siden vi allerede da du kom inn døra på intervjuet luktet at du var en person som totalt manglet den nødvendige respekten for autoriteter. Du snakket som om du hadde peiling, som om du til og med innbilte deg at du hadde mer peiling enn oss. Du burde ha skjønt at du aldri kom til å komme noen vei med en slik attitude her i bedriften. Akkurat som vi gidder ha en ansatt rekende rundt som kan mer enn oss andre, som alle kundene liker og som haler i land avtaler vi ikke selv har greid å lande? Tror du vi er helt sprø? Trodde du virkelig at det entusiastiske gliset, gestikuleringa, de sirlig innbundne attestmappa med den uspiselig selvtilfredse CVen på toppen, og det oppsperra liksom-så-jævla-vitale blikket ditt kom til å gi deg noen fordeler her? Vi må bare le..
Suck it up
Du aner virkelig ikke hvor langt du var i fra å få denne jobben.
PS:
Det var forøvrig aldri aktuelt å gi deg jobben heller, siden vi allerede da du kom inn døra på intervjuet luktet at du var en person som totalt manglet den nødvendige respekten for autoriteter. Du snakket som om du hadde peiling, som om du til og med innbilte deg at du hadde mer peiling enn oss. Du burde ha skjønt at du aldri kom til å komme noen vei med en slik attitude her i bedriften. Akkurat som vi gidder ha en ansatt rekende rundt som kan mer enn oss andre, som alle kundene liker og som haler i land avtaler vi ikke selv har greid å lande? Tror du vi er helt sprø? Trodde du virkelig at det entusiastiske gliset, gestikuleringa, de sirlig innbundne attestmappa med den uspiselig selvtilfredse CVen på toppen, og det oppsperra liksom-så-jævla-vitale blikket ditt kom til å gi deg noen fordeler her? Vi må bare le..
Suck it up
Du aner virkelig ikke hvor langt du var i fra å få denne jobben.
søndag 13. mars 2011
Ting det ikkje er vits i å gøyme på
Han var ikkje så stor, og gjekk kanskje i andreklassen på barneskulen. Han var i den alderen då ranselen er firkanta og stikk ut på begge sider av ryggen. Dette var nok på syttitalet, og då var alle skuleranslane til små ungar firkanta. Og på syttitalet var andreklassingar veldig små og tynne.
Det var etter siste skuletime, og alle ungane sprang så fort dei små beina kunne bere nedover til skulebussen. Ikkje fordi dei var redde for å bli for seine, men fordi dei alle så gjerne ville sitje i framsetet.
Dette heilage setet ,som stod parallelt med førarsetet, fekk ein liten andreklassing til å kjenne seg som ein nestkommanderande. Slik kunne ein sitje og sjå sjåføren , gasse, gire og bremse, opne døra kjekt med den store sveiva, handtere billettmaskina .Ein slapp bli sitjande saman med ein av dei store ungane som var ekle, eller saman med ein gamling som hadde vore hjå legen og byrja bry seg, og kanskje seie rare ting. Dei andre ungane kunne byrja å le av dei rare tinga gamlingen sa, og det var så pinleg. Sat ein i framsetet, var ein kongen av bussen. Ingen dummingar eller gamlingar kunne ramme ein der.
Nesten alltid sprang dei store fortast, og dei små kunne springe til dei nesten kasta opp, men det var ingen vits likevel, for dei store var alltid større og hadde alltid så lange bein.
Men denne gongen sprang andreklassingen fortast. Eg veit ikkje kvar dei store ungane var denne dagen, men det var faktisk denne andreklassingen som kom fram til bussen først! Eller rettare. Det var to andreklassingar. Og i det den vesle tynne ,som hadde sprunge så det vesle hjartet nesten eksploderte i brystet, sette foten på neste stigtrinnet i bussen, pressa ein større og sterkare klassekamerat seg forbi han. Og når denne klassekameraten står på øvste stigtrinnet, snur han seg og slår den vesle andreklassingen så hardt i andletet at han dett bakover på rumpa i ein søledam.
Ein kan lure på kvifor det er slik at den som greier å erobre framsetet i livet med rå kraft, kjenner at det i tillegg er naudsynt å slå folk i andletet.
I dag er den minste andreklassingen far sjølv. Eg ser han bere det vesle barnet sitt kjærleg omkring. Heldigvis trur eg han har gløymt episoden med framsetet.
Det er nok berre systera hans som aldri kjem til å gløyme.
Det var etter siste skuletime, og alle ungane sprang så fort dei små beina kunne bere nedover til skulebussen. Ikkje fordi dei var redde for å bli for seine, men fordi dei alle så gjerne ville sitje i framsetet.
Dette heilage setet ,som stod parallelt med førarsetet, fekk ein liten andreklassing til å kjenne seg som ein nestkommanderande. Slik kunne ein sitje og sjå sjåføren , gasse, gire og bremse, opne døra kjekt med den store sveiva, handtere billettmaskina .Ein slapp bli sitjande saman med ein av dei store ungane som var ekle, eller saman med ein gamling som hadde vore hjå legen og byrja bry seg, og kanskje seie rare ting. Dei andre ungane kunne byrja å le av dei rare tinga gamlingen sa, og det var så pinleg. Sat ein i framsetet, var ein kongen av bussen. Ingen dummingar eller gamlingar kunne ramme ein der.
Nesten alltid sprang dei store fortast, og dei små kunne springe til dei nesten kasta opp, men det var ingen vits likevel, for dei store var alltid større og hadde alltid så lange bein.
Men denne gongen sprang andreklassingen fortast. Eg veit ikkje kvar dei store ungane var denne dagen, men det var faktisk denne andreklassingen som kom fram til bussen først! Eller rettare. Det var to andreklassingar. Og i det den vesle tynne ,som hadde sprunge så det vesle hjartet nesten eksploderte i brystet, sette foten på neste stigtrinnet i bussen, pressa ein større og sterkare klassekamerat seg forbi han. Og når denne klassekameraten står på øvste stigtrinnet, snur han seg og slår den vesle andreklassingen så hardt i andletet at han dett bakover på rumpa i ein søledam.
Ein kan lure på kvifor det er slik at den som greier å erobre framsetet i livet med rå kraft, kjenner at det i tillegg er naudsynt å slå folk i andletet.
I dag er den minste andreklassingen far sjølv. Eg ser han bere det vesle barnet sitt kjærleg omkring. Heldigvis trur eg han har gløymt episoden med framsetet.
Det er nok berre systera hans som aldri kjem til å gløyme.
lørdag 5. mars 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)