søndag 28. februar 2010

matematikk og uendelegheit

Asymptote er et matematisk begrep som brukes på om en rett linje som kommer nærmere og nærmere en funksjon, men som aldri møtes. Kommer fra latin: asymptota (linea), (linje) ikke møtes.
I Dagbladkryssordet ei påske for eit par år sidan dukka behovet for dette omgrepet opp. Bror min spurte meg kva ein asymptote var, sidan det ordet kunne passe i rutene han skulle fylle. Og eg hugsa faktisk at eg hadde høyrt dette ordet før. Ein gong i ei fjern gymnastid, der mattetimane på ingen måte bidrog til å gjera livet lyst for min del. Snarare tvert i mot.

Men nokre gonger kan hjernen altså overraske- og hente fram frå roteloftet sitt eitkvart ein ikkje visste at låg oppå der. Kva ordet asymptote tyder, anna enn at det var eit matematisk uttrykk, kunne eg likevel ikkje svare på den påska. Så blei det full leksikonsjekk på oss.

Ingressen i denne teksten her, er kortversjonen av det leksikonet forklarte. Altså, ein asymptote er ei geometrisk line som aldri kjem i berøring med nokon kurve. I wikipedia på engelsk var det og teikningar av fleire slike kurver, som gjekk i både bogar og spiralar. Og dei var så nær denne asymptoten, at det nesten såg ut som det var kontakt. Men det er absolutt ikkje mogleg i matematikk. Ein regel er ein regel. Asymptoten kan aldri røre ved nokon kurve.

Og da eg såg denne definisjonen, og desse illustrasjonane, seig det innover meg ei så inderleg trist kjensle. På denne asymptoten sine vegne.

Alt som er spennande, skjer med kurvane - som bogar seg i fine figurar med fart og flyt. Dei får segle avgarde. Asymptoten går på sine einsame , keisame togskinner inn i æva. Matematikken sine lovar operere ikkje med unnatak og særordningar. Urørleg må den arme asymptoten sjå slake fine kurver kome nærare og nærare, heilt til han kjenner pusten deira mot kinnet. Auge til auge står han med dei. Før dei forsvinn breiddved einannan, ut i den matematiske uendelegheita. Parallelle, men likevel så åleine.

I gresk mytologi må arme Sisyfos trille ein stein opp ei fjellside, og miste han på toppen. Difor må han starte å trille på nytt heile tida. Men Sisyfos har jo tross alt fått dette arbeidet som straff for ugjerningane sine. Asymptoten har jo ikkje gjort noko gale!

Eg trur det er difor eg ikkje maktar matematikken sitt vesen. Han er så kald. Det finst liksom ingen nåde der. Om eg skulle lage mi eiga matematiske verd, ville mykje ha sett heilt annleis ut.

Der ville det alltid ha vore eit håp for slike som asymptoten.
For eg er sikker på at alle kurver aller helst vil vere heilt inntil nokon på ferda si mot det uendelege.

torsdag 25. februar 2010

vårlengsel

I svarteste mørke novembersekken, på buss 36 fra Midtbyen seint på kveld, begynte jeg å lytte til mobilsamtalen bakerst i bussen.

Det var apatisk ventende stemning i vogna. Folk ville bare hjem, og var ikke interesserte i å røre på en muskel- bortsett fra for å trekke halsen lenger inn i skjerfrullen som frosne struts .

Derfor klang den glade, høye stemmen til mannen bakerst i bussen så veldig tydelig for alle som gad lytte. Han snakket helt klart med noen han brydde seg om. Og som han ikke hadde sett på lenge. Det var en åpen forventning i stemmen. Om bedre tider, løfta fram av et ivrig overskudd. Når han rundet av samtalen, var det med en varm påminning og smil i stemmen om at det slett ikke var lenge til våren;

-For i juni, når du har hængt opp sommergardinan, da ska vi toan røyk sigar og dains swing!

Jeg ble litt rørt av denne samtalen jeg overhørte i gufne november, en av disse kveldene da våren bare føltes som en ironisk og tom metafor. Entusiasmen hos mannen med mobilen var så sterk, at det var som om vi et øyeblikk kunne rekke ut handa og ta på den første vårmåneden. Ei lita stund spirte det krokus langs midtgangen på buss 36.

Jeg røyker ikke sigar, og har ikke lyse sommergardiner. Og det er mye fint man kan tenke på når man drømmer om lysere og varmere dager. Men nå i februar, når våren føles enda lenger unna enn den gjorde i november, næres min vårlengsel fremdeles like sterkt av et og samme bilde:


Et par som svinger seg over nyskura furugulv, mens hvite gardiner bølger i sommervinden. På kanten av askebegeret i vinduskarmen ligger to feite havannasigarer, og sender muntre røyksignaler ut i forsommernatta.

lørdag 20. februar 2010

Norsk nedtur

på pallen
kom han ikkje

i dag

det skulle ha vore
premie
for å rusle inn mellom granleggene
og sjå etter ekorn
og hakkespettar,
ete ein liten matpakke

i solveggen

utan at nokon sekunderte

medaljen kunne vi få
på trikken heim

torsdag 18. februar 2010

slapp heilt av

..slapp heilt av i handa di! Smila ho som gikk i klassen min på ungdomsskolen. Eg skal ikkje gjere noko gale, berre slapp heilt av!

Så smilte ho med heile tannreguleringa, som freista å halde reide på ei interessant samling med tenner. Men det spela ingen rolle om ein hadde kjetting på tennene når dongeribuksa satt slik ho gjorde på denne jenta. Røykpakka stakk frekt opp av lomma på jakka. På skuleveska hennar var dei viktigaste band-namna på syttitalet skribla inn.

Når ho foreslo å gjere noko artig med mi hand, var det uaktuelt å seie nei til tilbodet.Eit stilig partytriks antakeleg, som dei andre med tjukt overheng av øyensverte sikkert alle kunne frå før.
Noko gøy, som dei kule jentene som fekk kline på dei spennande festane alle var innvigde i. Eg let som ingenting- prøvde sikkert å sjå litt tøft avventande ut. Gav henne handleddet mitt. Ho greip det. Rundt meg satt dei andre jentene og smålo.

Eg trur ikkje eg tenkte noko spesielt då ho lyfte handa mi høgt, heller ikkje da ho raskt som eit lyn susa armen min nedover med knokane først, og slo den mot kanten av pulten med full kraft.

Eg hugsar enno lyden, av tynne fjortenårs knokar som small mot respatexen i bordplata. Eg trur og det gjekk eit par sekund før smerta nådde hjernen- slik at eg fysisk kunne kjenne kva som skjedde og ikkje berre høyre lyden av det.

Og eg husgar endå betre latterkrampen til jenta med tannreguleringa.Ho lo så ho nesten datt av stolen i klasserommet. Kanskje gjorde dei andre og, det hugsar eg ikkje. Sett bort i frå ho som lo så strengen på tennene nesten rauk på midten, hugsar eg berre kor usannsynleg vondt det gjorde i handa.

Eg veit ikkje kvifor denne episoden med handa er noko av det eg hugsar best frå ungdomsskulen. Det var neppe ei oppleving som resulterte i ny innsikt, klokskap og erkjenning.

Men eg veit at eg framleis er i stand til å slappe heilt av.

tirsdag 16. februar 2010

Det heimlause diktet

Eg fann eit dikt
ute på dørmatta
litt pjuskete såg det ut
i og med at eg ikkje abbonnerte
eller hadde bestilt noko dikt
sette eg det oppå
postkasserekka
så postmannen kunne ta seg av det
men neste dag
låg det på dørmatta igjen

nokon
vil visst at eg skal ha dette stakkars diktet,
tenkte eg.
Så eg tok det med inn
dusja det
og sette det på trykk

eg trur diktet trivst her
no

lørdag 13. februar 2010

eit viktig vedtak- 3 bolken

Å nei, jamra statsministeren, og kraup saman under dyna. Eg kjenner meg ikkje bra. Eg veit ikkje om eg greier nokon ubehageleg konfrontasjon. Har hatt det skikkeleg fælt i det siste.

Den Kloke Kona snøfta, og sette augo i mannen i senga.

Eg har hatt mykje å stri med, peip det vidare frå sengehalmen. Eg har vondt i magen, og er så slapp, du fattar ikkje korleis det er å vere meg.

Kona såg framleis berre på statsministeren, utan å flytte blikket.

Eg treng berre hjelp til å bli frisk, ikkje kritikk, sa han i senga. Eg må ha nærheit og forståing. Om eg betaler deg litt ekstra, kunne du kile meg på ryggen ein times tid? Da blir eg sikkert betre.

Før han visste ordet av det, hadde Den Kloke Kona gjeve han ein øyrefik.

Eg har ikkje tid til dette meir, sa kona. Eg har fleire eg skal innom i dag. Og det er rein plankekøyring å gje deg ein diagnose. No skal du høyre godt etter.
For det første: Over heile landet har folk vondt i magen. Du er ikkje den einaste. Snille, bra folk som aldri har gjort noko gale, ligg tvekrokete av smerter. Dei søv ikkje om natta, og har mista matlysten. Legane kan ikkje helpe dei. Difor kjem dei til meg. Og du skal vete at du og halve landet har akkurat same sjuka.

Statsmisteren gispa. Ein pandemi! Ropte han. Eg må ringe helseministeren- dette er ein nasjonal krise!

Hysj, sa kona. Her kjem det andre poenget mitt:
På grunn av deg ligg folk i heile landet vakne om natta og er livredde, fordi ingen finn ut kva som feilar dei. Men dei er eigentleg ikkje sjuke. Og det er ikkje du heller. De har berre magen full av lidenskap som de ikkje veit kva de skal gjere med.
Lidenskap skal jo ikkje haldast inne! Lidenskapen har ei lenger nedbrytingstid enn plutonium. Stenger du han inne i folk, tærer han hol i dei. Han er ein skummel materie å stue vekk.

Men lidenskapen er jo lagt ned, sa statsministeren forvirra. Han finst jo ikkje lenger!

Du kan ikkje legge ned lidenskapen din idiot, sa den kloke kona oppgitt.Han vil aldri slutte å finnast.

Folk vart jo både sjuke og oppøste av lidenskapen! sa statsministeren. Han kosta jo samfunnet vårt uhorvelege summar. Da vi tok kontroll på han, gjorde vi jo samfunnet ei teneste!

Lidenskapen tente millionar til det helvetes iskalde byråkratiet ditt også - har du gløymt det? sa kona. Hugsar du ikkje alle folka som var galne av sorg, og som måla bilete som kokte av farger og vart verdskjende for det ? Dei som komponerte symfoniar, og prisa gleda og kjærleiken? Som skreiv bøker, song songar, og dansa tærne sine til blods i balletten? Som jaga fram kribling i deg som du ikkje viste at du hadde? Hugsar du ikkje korleis det kjendest på innsida da du starta som ungdomspolitiker, den gongen du gjekk i demonstrasjonstog mot oljeboring nord for den sekstiandre breiddegraden?

Statsministeren vart still no.

Du må gjerne ha vondt i magen alt du vil for meg din tosk, sa den kloke kona. Du har jo valt det sjøl. Men det er ein god del folk i landet ditt som ikkje har valt å ha vondt i magen. Du la ned lidenskapen deira.Det er du som har skapt samfunnet dei har blitt sjuke av.
No kler du på deg og kjem deg på jobb. Så kallar du inn rådgjevarane dine, og så gjeninnfører de lidenskapen med øyeblikkeleg verknad. Eg kan love deg at mageknipen din forsvinn. Sjølv om du faktisk ikkje er det viktigaste no.

Så tok Den Kloke Kona den mystiske svarte kofferten sin og forsvann.

Statsministeren lura sjølvsagt seinare fleire gonger på kva som var i kofferten hennar, som han aldri fekk sjå inni. Han fekk ei svært hektisk tid på jobben , så det gjekk lang tid før han rakk fundere på noko som handla om Den Kloke Kona att.
Han vart travelt oppteken med å gjeninnføre lidenskapen.
Rådgjevarane hans protesterte alt dei kunne, men for ein gongs skuld gav ikkje statsministeren etter. Og det vart ei travel tid. Med opning av kulturhus, glødande politiske debattar, ville diskusjonar og varme forsoningar på gater og torg, intens kyssing, store utstillingar, festivalar, og heftig musikk som ljoma ut av alle opne vindauge.

Folk hadde ikkje vondt i magen lenger. Dei hadde berre mengder av sommarfuglar der- som flaksa som galne til dømes når det var premiere, ei snor skulle klippast, fine bursdsagsgåver opnast, kjærleiksbrev skrivast, medaljar delast ut , eller viktige talar skulle haldast.

Nokre folk surmula i dette hektiske, elleville kaoset. Dei tykte alt var ryddigare den tida lidenskapen var nedlagt. Men samtidig måtte dei innrømme at dei hadde ei meir aktiv fritid no enn før, fordi det var så mykje å finne på. Livet var rett og slett meir spennande. Difor fann dei ut at dei ikke lenger ville klage over sløsing med skattepengane til lidenskapelege føremål.

Den Kloke Kona Høyrte ingen stort meir til. Ho tok den mystiske kofferten sin og forsvann natta før lidenskapen kom tilbake.

Det siste nokon høyrde, var eit rykte om at ho var på veg til eit granneland, der dei nettopp hadde lagt ned empatien.

torsdag 11. februar 2010

eit viktig vedtak- del 2

Krisemøtet var ferdig, og komiteen hadde vel ikkje greidd lage nokon strategi eller sanksjon med omsyn til statsministeren og skulkinga hans. Sjølv om sjefen irriterte dei ein heil del, var det ingen som hadde særleg lyst til å vere den som tok affære og stramma han opp.Dei ville heller kome seg heim og ete, og ta seg ein strekk på sofaen.

På ein cafe ikkje langt unna regjeringskvartalet, satt statsministeren åleine og hadde vondt i magen.Han hadde diverre, etter mykje kafeliv, vorte meir og meir plaga med mageknip. Han tenkte at det hadde sikkert å gjere med at han drakk for mykje kaffi. Men sjølv om byrja å drikke berre vatn, hadde han like vondt i magen.

Han tømde vassglaset i ein slurk , og ringte fastlegen sin.

Fastlegen trykte på magen til statsministeren, og tok mange prøvar. Han sørga for kikholsobservasjon av tarmar og magesekk. Han banka, lytta, spurte og grov. Alle mikroskopa på legekontoret var fullt av kroppsvæsker og celler frå stasministeren.

Men ingen på labben fann noko gale med prøvane. Så fastlegen meldte pass, og sende statsministeren heim med eit glas med vitamintablettar.

Neste dag orka ikkje statsministeren å stå opp.

Rådgjevaren hans hadde ein privat samtale med statsministerkona ut i gangen i statsministerbustaden. Dei kviskra lågt mellom tennene.

Han har blitt frykteleg rar i det siste, sa statsministerkona. Ho var på gråten. Han må kome seg ut av senga, sa rådgjevaren. Dette kan ikkje halde fram. - Han ligg berre og stirer, gret kona. Kan ikkje du snakke med han? -Snakk med han sjølv. Det er du som er gift med han, glefsa rådgjevaren irritert. Så gjekk han.

Statsministerfrua var desperat. Ho visste ikkje anna råd enn å ringe Den Kloke Kona.

Det var mange som var redde for Den Kloke Kona. Folk tykte ho var i overkant intens, og berre unnataksvis turde folk å sjå henne i augo. Men når nauda var størst, var det til henne folk ringte.

Ho kom på besøk i kveldinga, med ein mystisk svart koffert.
Den Kloke Kona såg lenge på den bleike skapningen i senga.

Så bad ho kona og ungane til statsministeren om å halde seg unna, så ho kunne gjere jobben sin.

Høyr her, sa ho til stastminsiteren som låg der så ynkeleg under dyna si. Eg vil du skal følgje veldig godt med. For det eg skal seie til deg no, kjem du neppe til å like.

(framhald i neste bloggen)

tirsdag 9. februar 2010

eit viktig vedtak?

Eg trur eg har kome opp med ein utmerka stad i budsjettet å kutte kostnader, sa den finanspolitiske rådgjevaren til statsministeren.

Statsministeren kika opp frå papira, nokså fortvilt. Møtet hadde vara i fleire timar, og dei hadde hatt mange idear til sparetiltak, men ingen gode nok. Statsministeren var desperat. Han måtte sjå til å innfri veljarane sin tillit.

Vi legg ned lidenskapen! Sa rådgjevaren med eitt.
Lidenskapen er utruleg ressurskrevjande.
Han gjer for mykje ut av seg, tek for stor plass, og er for lite produktiv sett i høve til kva han kostar samfunnet . Folk blir berre oppøste av han. Dei må ete roande middel - og det er noko svineri.
Dessutan blir folk stadig borte frå jobb pga alle slags idrettsarrangement, kjærleikssorg, demonstrasjonar for og imot Palestina og deltaking i Ungdommens Kulturmønstring. Lidenskapen er heilt hysterisk, og dessutan eit veritabelt pengesluk for skattebetalarane.

Eg er sikker på at vi kan klare oss godt utan lidenskapen.
Frå og med neste kvartal fjernar vi han, rett og slett. Kva trur du?
Jau.. sa statsministeren og banka nervøst med blyanten i bordet. Da prøvar vi det.

Og så la dei ned lidenskapen, med ganske øyeblikkeleg verknad.

Folk tenkte ikkje så mykje over nedlegginga i starten. Men så byrja mykje å endre seg.

Det var ikkje gøy å gå på fotballkampar lenger.

Spelarane gad ikkje score. Du kan godt ta ballen litt, sa dei til det andre laget. Du kan få score neste gong, viss du vil.
Og publikum engansjere seg lite, uansett kvar ballen hamna.
Ein ikkje namngjeven supportarklubb forsov seg til ein viktig heimekamp, og møtte ikkje opp før langt ut i andre omgangen.

Salet av prevensjonsmiddel og brudekjolar stupte.

Bokhandlarane fekk ikkje selt ei einaste bok. Dei satt ihopkrøkte i dungar av det som før hadde vore bestseljarar, og sukka tungt. Ingen hadde lenger lyst til å lage nye dikt eller romanar heller. Det var liksom ingen vits no.

Papirinsdustrien fekk eit skot for baugen.No når ingen ville skrive og ingen orka å lese,vart det berre eit par dopapirmakarar att i bransjen.

Eitt etter eitt stengde teatra. Ingen skreiv stykke, gad spele i dei eller kome og sjå på. Konserthusa vart bygde om til kjøpesenter, rockeklubbane vart kommunale tilfluktsrom og kunstgalleria var tomme og måtte dekke rutene sine med papplater.

Statsministeren tykte liksom det var ei rar og ekkel stemning i byen når ha gjekk til jobb.Han vart i nokså dårleg humør av det.

Og sant å seie byrja han så smått å tykkje at jobben var noko meinsingslaus etter kvart.

Så det hende rett som det var at statsministeren skulka jobben, og sette seg på cafe.

Rådgjevarane hans sette seg saman i eit krisemøte.

Dette går ikkje lenger! sa dei. No må han skjerpe seg. Budsjettbalansen er god, og han orkar ikkje bry seg! Det er ei skam. Vi må få han til å ta seg saman. Han har aldri vore særleg mykje tess, ,men no må han verkeleg skjerpe seg. Ellers får han ta sin hatt og gå.

Det er rett og slett ikkje sikkert vi orkar ha nokon statsminister, viss det skal vere på dette viset.

(framhald i neste blogg)

tirsdag 2. februar 2010

Å nei, ropar alle i byen...

... Hjelp!
Der kjem den onde læraren!
Den satans jævla kjerringa som trykker på stoppknappen på bussen, sjølv om ho ikkje skal av. Ho som ringjer på og stikk av i framande nabolag, men først skrik namnet ditt inn i callingen.

Spring for livet- steng ungane inne!
Her kjem den utspekulerte, infame trollkjeringa av ein adjunkt med opprykk- som stappar heile skåla med gratis tannpirkarar i lommen når ho er på cafe, ho som sett opna mjølkekartongar under takplatene i stova di, og sitt heime hos seg sjølv og ler til ho får krampe i magen når heile stua di stinkar av sur mjølk og du ikkje kan finne ut kor lukta kjem i frå.

Trekk for gardinene- ikkje sjå ut!
No kjem den fylkeskommunale skrekkøgla forbi.
Ho som spenner ut snubletrådar framom gammelheimen, og som stemmer 20 gonger på Framstegspartiet på pur faen. Ho som slepper laus alle hundane som er bundne utanfor butikkar i byen på laurdag og let dei springe fritt. Ho som nekta å pusse tennene, er oppe til lenge etter kveldsnytt, og som fis høgt i heisen og skuldar på andre.

Ho som kastar juletreeet ut i frå vindauget sitt i 4 etasje midt i februar , så kven som helst kan få det i hovudet. Ho som klipper av klesnora, og veltar alle syklane i sykkelbua med vilje. Ho som narrar folk til å ete reker med skalet på, som legg blaute teposar på dokanten din og snerkar til sjokomjølka di.

Du skal berre passe seg for denne mentalt forskrudde, infame gulgrøne haugen av meiningslause vekttal.- Høyrer du det?

For har du med slike å gjere, kan du bli slik sjølv. ...

mandag 1. februar 2010

Så schtøgt!!!

Hain e så schtøgg, hain dærren dær! Fjern formatering fra utvalget

Guttegjengen på bussholdeplassen brøla av latter, da de så en klassekamerat gå av bussen. De var sprekkeferdige av forventning til kompisens reaksjon, når han også oppdaget at det var planleggingsdag - og at skolen ikke begynte på igjen etter jul før dagen etter.

Jeg fikk aldri med meg reaksjonen hans på feiltakelsen.

Men gjennom bussvinduet så det i alle fall ikke ut som det var noe galt med utseendet til gutten.

Det som var interessant i situasjonen, var bruken av ordet stygg- eller schtøgg på godt trøndersk. Ut fra samtalen, tolket jeg det som at den forventede kompisen var tøff i trynet, eller at han var en som hadde eksplosivt temperament- og som kom til å klikke når han skjønte at han hadde stått opp halv sju første dag etter jul, i 15, kuldegrader , for å sægge seg avgårde med skolebussen til ingen nytte.

Men schtøgg?

Jeg ha begynt å spisse ører når dette ordet blir brukt av ungdom. For innholdet i begrepet er noe annerledes hos dem enn hos såkalt voksne. Jeg tror begrepet, slik det brukes av vår tids yngre generasjoner, kan bety flere ulike ting; kul, sint, sprø, farlig, rå, kompromissløs eller crazy.

Parallellt er bergepet levende i sin opprinnelige betydning. Å være schtygg på håret er ingen hedersbetegnelse for tenåringsjenter. Heller ikke å gå med ei schtøgg bukse.Det er ikke kult å være stygg- utseendemessig. Det blekes hår, tenner og unevnelige kroppsåpninger. Det skal pushes opp, suges ut, fylles på og kuttes av. Alt for utseende, image og... å ikke være stygg.

Stygg betyr for mange unge dårlig råd, eller at man for eksempel i for stor grad synes andre ting i livet er vikigere enn å pynte kroppen sin. Kanskje at man er veldig aktiv i Amnesty eller Mot, og gir blaffen i å barbere leggene sine? Schtøgt!

Det finnes mange arenaer bare for pene folk nå. Egne nettsteder f eks, der innsendere må vurderes for å kunne få lov til legge ut de peneste bildene sine. Andre folk kan legge igjen meldinger under disse, og si sin mening om de avbildede kroppsdelene er pene eller schtøgge. Man kan søke om å få bli med i Top Model, der kandidatene elimineres bort uke for uke, avhengig av om de har vært pene nok på siste fotoshooten til å henge med til neste runde. Dommerpanelet hermer etter kandidatenes mimikk og utseende, for å få fram hvor håpløse eller stygge de er. Og hvorfor akkurat HUN av dem må ut av konkurransen denne uka .

Klart at med alt fokus på utseende i vår medieherjede verden, blir trusselen ved ordet schtøgg større og større.
Jeg tror guttene på bussholdeplassen næret en slags ærefrykt for sctyggingen som kom med bussen- og at i denne betydningen av begrepet stygg ligger det samme type motstrebende beundring for villskap som man i oppveksten kjente for store, slemme gutter når de sa fæle ord og kastet snøball på gamle bestemødre.

I tidligere tider var bannord det verste man kunne slippe ut av munnen. Slike kraftuttrykk påkalte djevelen og hans onde makter. Ordene var derfor fulle av mørke, angst og "bad karma". De kunne skremme både en selv og andre. Om man bad faen ta noen, kunne det i verste fall faktisk skje. Derfor var det farlig å si slikt. Et skummelt sagn fra mitt hjemsted forteller om en prest som med besvergelser manet en mann med hest og vogn inn i berget, fordi han ikke ville flytte seg så presten kom forbi..

Scthøgt er blitt et mektig ord, et skremmende ord. En som er stygg, er på sett og vis farlig. Han er bærer av ordet- og kan derfor smitte andre. Stygt søker stygt....

I vår tid finnes det statistikk på at mennesker som oppfattes som pene og har symetriske ansikter, lettere får de jobbene de søker på, får bedre service i restauranter og butikker, og lettere får innvilget lån.

Kanskje schtøgg rett og slett har blitt vår tids farligste besvergelse?