biletet som kan lesast på to måtar

Du har sikkert sett det. Anten i psykologiske testar av det meir tabloide slaget, eller som eg, på køyreskulen. Biletet , eller teikninga av det som ved første augnekast kan sjå ut som ei vakker dame sett i profil. Med lang svanehals, pelskrage, augnevipper herifrå og til evigheita.

Ved andre augnekastet ser du ei gammal kone, med stor nase og nedovermunnviker. Augo hennar forsvinn inn i rynkeheimen.Om du såg den unge dama først, treng du kanskje hjelp av andre til å oppdage den gamle, eller omvendt.

Teorikurslæraren gjorde stort poeng på første førelesinga av kor augo våre kan lure oss . Kva poenget var ut over det, hugsar eg faktisk ikkje. Eg var neppe nokon mønsterelev på teorikurset, og strauk på teorien to gonger før eg bestod. Men nok om det.

Biletet du kan lese på to måtar, har dukka opp fleire gonger på min veg. Til dømes i ei lærebok i filmkunnskap. Her og som eit prov for at biletet kan lyge. Eit bilete kan lure deg skikkeleg - og få deg til å føle deg nokså dum nå nokon påpeikar at det ikkje er berre slik du trur. Og du kan bli enno meir overraska når du heilt av deg sjølv ser eit anna bilete stige fram. Det nyttar ikkje å sjå begge desse bileta samstundes. Ser du det eine, forsvinn det andre. Og omvendt.

Mange nyttar seg av dette verkemidlet. Både reklame, film og tryllekunstnarar. Illusjonsbyggarar av mange ulike slag.

Men livet brukar og dette verkemidlet for å spele oss nokre puss.

Vi hugsar vel alle kor gjennomgripande uvenner ein kan bli med bestevenninna i ungdommen. Det er så ugjenkalleleg som det kan bli- ei kort stund . Eller då ein som liten pakka ned bamsen og ville flytte heimefrå, fordi foreldra var dei dummaste som fanst. Biletet som endra seg fortare enn vi kunne blunke. Men heldigvis skifta det like fort attende.

Det er mykje nifsare når ein blir vaksen.
Når denne prosessen kjem snikande sakte.

Når ansiktet ein såg krystallklart og trudde blindt på byrjar å gli over i noko anna, heilt ukjent. Når svanehalsen til den unge jenta blir ein krokete gammel nase. Nå biletet ei stund løyser seg opp i streker, linjer og skraveringar utan meining- før eit heilt framandt bilete stig fram av kaoset. Eit stygt biltete vi ikkje har lyst til å sjå.

I denne ubegripelege prosessen kjenner ein seg så dum. Så utruleg dum. Ein kjenner seg som den einaste som ikkje såg det andre biletet; "Eg er ein idiot.Eg ser jo ingen ting!"

Det nyttar ikkje bli rasande på biletet med dei to andleta. Som eg sa, når vi ser det eine, greier vi ikkje sjå det andre samstundes.Det er heile poenget. Og det nyttar i alle fall ikkje bli rasande på seg sjølv- fordi det som møter auget vårt kan oppfattast på ulike måtar.

For den eine utgåva er like sann som det andre. Endringa skjer ikkje i biletet.

Ho skjer inni oss.

ein tekst til språket

Dette er ein tekst til språket.Språket som fyller øyrene våre kvar dag, som summar ut frå tv og radio, frå mobiltelefonar, som pressar seg fram bak oss på bussen, surrar i songtekstar på ipoden vi alltid går med. Språket som renn ut av munnane våre, veltar ut av avisene, sprutar ut av dei gode bøkene som geysirar, renn i feite strie straumar frå politiske debattar, opprop, skodespel i teateret og førelesingar på universiteta.

Språket er ei flodfbølgje med bokstavar, bere avbrote av nokre komma , punktum , semikolon, spørsmåls-og utopsteikn. Ei yrande mengd av ord, stavingar, fonem og morfem at det er ufatteleg at vi greier ta det inn .
Men det gjer vi vel eigentleg ikkje. Vi driv med ordstraumen som daud fisk.

Noko blir att.

Orda med plysj på som vi høyrde då vi var små. Ord som kunne kosast med. Regler vi hinka og hoppa etter til rytmekomp av slengtau, stundom for å erte ei i klassen. Grand Prix- tekstar frå syttitalet som vi tok opp på kasett. Lausrivne, korte setingar: "Saldo i deres favør". Den herlege forventninga i adventsversa. Den pinlege konfirmasjonstalen, da pappa byrja å gråte. Monologar som har stoppa tida ein augneblink, som Espen Skjønberg i "Kaos er Guds nabo"på åttitalet.

Språket kan vere varmt og iskaldt. Spisst og kantete, laust og tåkete, ei pil i hjartet, eit spark i knehasane eller eit svimmelt juv av intens glede. Språket kan brennmerke , utslette, bygge og inspirere. Det kan snu livet ditt opp ned på eitt minutt, sjølv om du eitt minutt etter at orda er uttala, ikkje greier å hugse noko av kva som vart sagt.

Språk er nådelaust.

Det kan få deg til å krympe deg når du ser andre svinge språket sitt over hovudet som eit blenkande samuraisverd.Og du veit at ei slik handsaming av våpen kjem du aldri til å få til.

Språket kan snu ein valgkamp og sikre deg ein Nobelpris. Det kan starte krigar.Det kan trengje gjennom betongen og redde deg 2 veker etter jordskjelvet.

Språket er ein sjanglande elefant
og ein rosa, fjørlaus fugleunge.

Vi bør nok ha litt respekt for det.

å være som tulipanene

På kjøkkenbordet mitt står en vase blekrøde tulipaner som har begynt å kaste av seg kronbladene. De har stått ei uke, ganske lenge altså, og har strukket seg. De har fått bleke blader. De henger i en lang bue over kanten av vasen, dobbelt så lange i stilken som da de kom i hus i den lille spiss-posen sin.
Snart er de ferdige, og havner i søpla. Men ikke ennå. Ikke ennå.. Jeg synes de er så fine når de er akkurat slik. De kaster seg baklengs over kanten av vasen, myke som katter men fulle av kraft. Selv om de vet at nå er det på nippen for dem, slår de på flomlysene og strekker seg 10 cm til. De driter i at søpla venter. Her skal det jaggu blomstres ,før blomsterklokkene ringer for dem.

Jeg var på en internasjonal teatefestival i Bergen en gang. Med interessante forelesere, spennede teatergrupper, teatervitere og artister. Vi var der ei hel uke, i et fantastisk vær, og drakk alle inntykk i store slurker.Det var gode dager. Men den fineste lille opplevelsen hadde jeg henslengt på ei plen ved Lille Lungegårdsvann. Det var i en pause mellom forleseninger og forestillinger, og jeg lå bare på plena og tenkte ikke på så mye.

Da var hun der bare. Den veldig gamle dama i rullestolen. Jeg husker ikke hvem som trillet stolen, men jeg husker henne. Hun var ei høy gammel dame, med store knokler som på en elg. Hun så nesten for stor ut for stolen sin. Hun hadde grå forklekjole, grått,tynt, bustete hår. Stolen ble trillet mot et utsiktspunkt mot vannet- og jeg ser at den gamle dama med ett slenger hodet tilbake , og smiler strålende opp i lufta. Hun slår ut med armene, som om hun vil favne hele Bergen på en gang.Og hun holdt dem utstrakt i været lenge. Lenger enn jeg ville tiltrodd et så gammelt menneske å greie.Hun må ha vært veldig sterk.
Den gamle dama var nok ikke på teaterfestival. Sannsynligvis visste hun ikke en gang at det var noen festival i byen. Men det var sol og finvær i Bergen. Og hun satt i rullestolen sin som en gammel dronning og strålte av glede over dagen, med utsikt over hele verden.

Det går an å ha forbilder av mange slag i livet sitt.

Noen ganger tenker jeg at man burde leve dagene sine som en ukesgammel tulipan.

den store sirkelen

En dag ble ei jente skikkelig lei seg. Det er ikke så viktig hvorfor hun ble lei seg eller hva som skjedde eller hvem som hadde skylda eller hva som ble sagt. Men hun ble skikkelig, skikkelig lei seg. På den meningsløse måten man blir sint/lei seg på når man slår tåa borti en stol og det egentlig ikke er noen sin skyld. Stolen bare stod i veien, og på et eller annet vis smalt tåa inn i den og det gjorde så vondt at tårene spratt.

Det var ingen stol denne gangen. Det var noe annet.
Men denne gangen bestemte jenta seg for å ikke banne og sparke i veggen.

Hun bestemte seg for å gå ut og gjøre folk glade.

Hun startet med å smile bredt og hilse hyggelig på bussjåføren, selv om det var en bikkjekald morgen, bussen var kraftig forsinket og de fleste passasjerene kjeftet på ham og var drittsure.

Bussjåføren ble veldig glad for en så hyggelig hilsen på en så guffen morgen der alle var ekle og kalde. Han fant ut at livet ikke ikke kunne være så verst allikevel, når noen kunne være så blid selv om været var så elendig og alle var så uempatiske !
Derfor kostet det ham ingenting å henvende seg veldig hyggelig og muntert flørtende til kantinedama i lunchen. Kantinedama, som var sliten, lei og egentlig ikke hadde hatt noe lyst til å gå på jobb den dagen, ble overraskende glad av få ha en så munter og blid kunde.Så hun ringte hjem til mannen sin, som hun hadde kranglet med om morgenen hvem som skulle gå ut med søpla, og sa unnskyld fordi hun hadde vært så sur og derfor skulle hun lage noe riktig godt til kvelds.
Mannen hennes ble ganske forbausa, for slikt gjode hun ikke så ofte. Men han ble temmelig rørt av det også, og fant ut at kona absolutt burde hatt en blomsterbukett - det var alt for lenge siden sist.
I blomsterbutikken stod ei stram og kynisk ekspeditrise, som lenge, lenge hadde stått der og pakket inn halvhjerta buketter for stressa folk. I hennes hverdag var det alt for mange slike mennesker som bare hastet innom, røsket med seg noe ferdigpakka og ikke la noe sjel i å finne den rette blomsterkombinasjonen. Hun ble derfor utrolig og overrumplende rørt av denne mannen, som kom inn for å kjøpe pene blomster til kona si, gjerne ranunkler, selv om det bare var en vanlig dag og hverken bursdag eller jul.
Da han var gått, og en blakk student tuslet innom, endte det med at blomsterdama gav bort en bukkett roser gratis i ren eufori. Studenten hadde ikke penger til å kjøpe dyre blomster til kjæresten sin, og hadde egentlig bare vært i butikken for å drømme seg bort. For ham var dette en gest som var så overraskende positiv at han rett og slett ble kjempeglad! Han nesten løp hjem til hybelen til dama si med rosene, og bykset opp trappa to trinn i gangen.
Dundringa av løpende føtter i oppgangen gjorde at den sure gubben som bodde i leiligheten i etasjen under dama til studenten grettent stakk hodet ut i gangen. Der fikk han se en smilende fyr med lange bein i fullt firsprang opp trappa: Liver er herlig, Pettersen, ropte studenten. Pettersen måtte , overaskende nok, dra på smilebåndet selv- i stedet for å kjefte og klage til vaktmesteren slik han pleide når ungdom bråkte i gården. Så da datteren hans kom innom senere på kvelden, klagde han ikke like mye på livet som han brukte gjøre. På et eller annet vis glemte han for noen timer at verden er en jammerdal.
Da datteren til Pettersen kom hjem den kvelden, var hun ikke så utslitt som hun alltid pleide bli etter besøkene hos faren. Hun fant fram noe snacks, og bad de beste venninene sine på besøk. Det ble en veldig fin kveld. De snakket om gamle dager, og lo så de gråt da de begynte plukke fram fotoalbumene fra interrailturen i 1983 .

Samtidig, et helt annet sted i byen, satt jenta som var så lei seg. Det hadde vært en lang dag. Og hun hadde ikke greid å være så blid og glad som hun hadde hadde tenkt å være.

Hun skulle bare visst...

"De ser ikke enkeltindividet"

Flere enn meg har nok moret seg særdeles over Lene Kongsvik Johansens hyperenergiske fjortis - visesketsjen hennes om "Enkeltindividet" og dets rettigheter. Innslaget finner du på You Tube, Og det ble framført under utdelinga av Komiprisen i høst. Fjortisjenta i nummeret her er rasende på de teite lærerne og stupide foreldrene, som ikke kan begripe at det ikke passer henne å lære alle disse kasusene i tysk. Det er urimelig schipt at hun skal få dårlige karakterer, bare fordi den teite læreren ikke klarer å motivere henne til å synes at pugging av akkusativspreposisjoner er gøy. Og å stå i kø på butikken er minst like schipt. Hun forventer forståelse for at hun ikke er noen kø-person. Derfor vil hun gå foran.
Salen under komiprisen ga seg ende over av rollefiguren, og den er ikke mindre morsom på You Tube- bare gå inn og se!:-) Vi koser oss over å se karikaturen av hvor selvsentrete fjortiser helt uanstrengt kan være, og hvordan de tar det for gitt at hele verden skal rette seg inn etter dem.

I forrige uke kjørte Dagbladet en sak om en tenåring som ble utvist på sin ungdomsskole , fordi han hadde urinert på skolens område.Eleven selv forklarte seg i avisartikkelen med at han måtte ut et nødvendig ærend i gymtimen, men hadde lang vei til do og ville spare tid. Derfor valgte han å slå lens rett ved gymbygget. En lærer kom forbi, og ytret visst at han likte denne aktiviteten noe dårlig. Gutten gjorde seg ferdig med lensinga, uten å ta innsigelsen fra læreren til følge, og ble, såvidt jeg husker, idømt både utvisning og politianmeldelse.
På NRK for to dager siden var problemstillingen en annen. Ei jente på 14 år måtte få undervisning hjemme på rommet sitt- fordi hun var så allergisk mot parfyme at hun ikke kunne være på skolen og delta i undervisninga.Hun satt i helsemessig husarrest, ensom og isolert fra fellesskapet. Nyhetsoppslaget ble krydret med at lederen i Astma og Allergiforbundet stod fram og hevdet at nå måtte snart samfunnet ta til vettet og forstå at det er særdeles diskriminerende overfor allergikere å holde dem utenfor fellesskapet med vår dunst av Elizabeth Aden og Brut , i tillegg til overparfymerte vaskemidler. Dette burde det være en smal sak å gjøre noe med, mente han.

Hvor vil jeg hen med disse historiene mine, kan man nok spørre seg. Gutten som ble tissebøtelagt og hans foreldre mente at det ikke var noe rart at ungdom får et dårlig forhold til skolen, når ledelsen tildeler ungene bøter og irettesettelser for slikt småtteri. De mente at rektor hadde gitt gutten dobbel straff, med både å bli utvist og politianmeldt. Nå fikk sikkert femtenåringen lyst til å gi blaffen i hele skolefaenskapet.

Som Lene Kongsvik Johansens før nevnte monolog får fram, er det naturens orden at ungdom i en viss periode av livet tror og mener at samfunnet plikter å etterkomme alle deres ønsker og tilrettelegge for deres individuelle behov. Det hører med til alderen. Sokrates klaget vel også i sin tid på ungdommens manglende interesse for annet enn deres egen velferd.

Norsk skoles læreplaner lovfester at alle elever har ett til en undervisning tilpasset sitt eget nivå, at alle har rett til/krav på skoleplass, et trygt, mobbefritt læringsmiljø, egen PC , utvida tid til eksamen, fritak for karakter i enkeltfag, og mulighet til timeout hvis de blir sinte eller uregjerlige. I tillegg er det heller ikke tillatt å vise bort elever fra undervisning.

Skolen har lagt lista høyt for individuell tilpasning av den enkeltes behov i Norge. Det er en ideell fordring og en fin tanke. Vi har et inkluderende samfunn her til lands, kardemommelovens bokstav siteres ofte. "Du skal ikke plage andre , du skal være grei og snill. Og førøvrig kan du gjøre som du vil".
Men hva skal vi medlemmer av det norske samfuunnet legge vi i å ikke plage andre? Skal vi alle bli hjemme fra jobb hvis vi har vært uheldige nok til å skvette på oss litt parfyme, så vi ikke påfører andre ubehag ? Skal vi tisse nøyaktig på stedet trangen kommer, uansett hvor vi er- om så i Stiftsgårdshagen eller ved Vestfronten ved Nidardosdomen i turistsesongen- er det ok så lenge ikke strålen treffer skoene til noen? Skal vi alle gå av toget hvis vi havner i kupe med en som plages av angst for folkemengder? Skal vi gå og spise pølseskiva vår i enerom, hvis vi har havnet på bord i kantina med en vegetarianer?
Og- om vi ikke tar slike hensyn - er vi da forbrytere mot kardemommeloven og slett ikke greie og snille?
Noen ganger er vi kanskje unnskyldte, Rett og slett fordi vi ikke vet bedre.
Og- vi har vel alle våre greier som vi gjerne så at samfunnet tok hensyn til.

Selvsagt er allergi et alvorlig problem, og jeg har full respekt for problemene allegrikere møter i vårt antiseptiske moderne inneklima.Utfordringen for samfunnet vårt er bare å huske at vi alle i utgangspunktet skal ta hensyn til alle enkeltindividene, som Lene Kongsvik snakker om i sketsjen. "..eller meg, da", som hun konkluderer med.
Alle samfunn er bygget opp av mange "jeg". Når de blir mange nok, kalles de også for "vi".

forestillingen som ble til en forelesning

Forestillingen som ble en forelesning
I kveld så jeg "Frosset"av Bryony Lavery på Trøndelag Teater. "Godt med ailt 'en e færdi me'" , som vi sier på trøndersk. Det vil si, noen ting må unnagjøres før man kan sette seg ned og være fornøyd med seg selv: Man har gjort leksene.
Leksene var i dette tilfellet et psykolog/klient-drama. Barnemorderen Ralph skal hjernegranskes etter ugjerninger langt tilbake i tid. Han har drept, og gravd ned ofrene sine i et skur i hagen. Forbrytelser for fæle til å fatte. Hvordan er det da mulig å lage klinisk dødt teater av det?
Selvsagt er det nødvendig med en viss distanse til så makabert stoff. De færreste publikummere har muligheter til å identifisere seg inn i en slik historie.
De som har laget teater av dette, har nok tenkt nettopp på det emosjonelle omfanget av historien. Og derfor valgt en kjølig spillestil, en scenografi som likner en operasjonssal, og de presenterer rolleskikkelser som dissekerer historien mer enn de gestalter den med hjelp av karakterer av kjøtt og blod.
Og hvorfor må alle psykiatere i slike instituisjonsdramaer ha trøbbel med egen psyke, alternativt med alkohol eller kjærlighetsliv?Det er som om de ikke kan la den gale rollekarakteren være gal helt alene. Så også i dette stykket- som åpner med at psykiateren selv har et lite sammenbrudd, uvisst av hvilken grunn, på vei ut av leiligheten sin med kofferter og vesker. Allerde da begynte jeg å bli skeptisk.
Underveis lærte vi om kartlegging av hjernen til seksulaforbrytere, og hvordan den fungerer.
Forfatteren har gjort grundig esearch til dette stykket, leser jeg i programmet. Og det merkes jo.Men jeg vil veldig gjerne berøres av skjebner når jeg går i teateret, jeg. Kall meg gjerne en Aristoteliker, men en liten hverdagskatarsis har vel aldri skadet noen?

nytt år- og vi blåser oss opp!

Nyttår!
Totusen og ti- eller tjue ti er i gang. Med bitende kulde i gatene og bussen så full av opp-pumpa dunjakker at det er som om 100 airbager har løst seg ut på en gang.I media gasser folk seg med at kjøpefesten fortsetter, og sprekkererdige forfattere klarer ikke å holde sine mentale airbager fra å løse seg ut, og kaster seg i strupen på Karl Ove Knausgård og hans "Min Kamp"- serie. For mannen selger jo tjukke bøker i obskøne mengder. At han ikke skamme seg. Folk som knapt nok leser kundeavisa fra kjøpensenterret gyver løs på mustein etter murstein, og lar seg fange. Boka leses på flyplasser, tog og cafeer. Og diskuteres i lunchen på mange arbeidsplasser. Hva er dette for svineri?

Ida Linchausens blogg om Knausgård - "Verden sett fra Sofienberg" havnet på kronikkplass i Dagbladet, og tok skrittet ut av skyggenens dal med å "knause"- dvs skrive en slags biografisk litterær sannhet- om Knausgård selv og hans bergensmiljø. Right back at ya..Og hun har etter alt å dømme fått mye mer oppmerksomhet for denne bloggteksten enn for noen av de øvrige mer hverdagslige betraktingene på bloggen sin.
Jan Kjærstad rykket ut i Aftenposten med sine litterære blålys på, og hevdet at Knausgårds bøker var oppskrytte og at det slett ikke var noe nytt å skrive sitt liv.Helene Uri gav Kjærstad støtte, og var glad for at han satte fingeren på hva det var hun hadde syntes var så uggent med de Min Kamp- bøkene. For, nemlig : Når Knausgård gjorde sånn suksess med sitt selvopplevde litterære marathonkonsept, gjorde han jo alle andre forfattere til løgnere! Siden de, i motsetning til ham selv, bare fant på det de skrev om,liksom.
Karl Ove, den juksemakeren, påberoper seg å skrive bare sannheten -og gjøre den til litteratur. På denne måten gjør han etter Uris mening, andre forfattere til simple skrønemakere.Dette setter dem i forlegenhet.
Sannsynligvis føler mange forfattere nå at bøkene de tidligere har fått masse kredd og fine anmeldelser for, ikke er så stilige lenger.Bøkene deres har krympet. Eller - Knausgård har krympet dem.

Poff! Airbaggene har foldet seg ut i det litterære miljøet. Vår litterære hakkespettklubb har dulta inni noe uforutsett, fordi de hadde blikket sitt et helt annet sted.
Vi får unnne dem noen myke puter til å ta av for støyten. Så kommer den såra selvfølelsen unna med kun et par blåmerker.