Nå er det bare oss igjen,
sa hun-
grep hånden min
da kista ble båret ut.
men vi er så mange flere,
tenker jeg
jenta som gråter i trappa
og ikke vil i barnehagen
han som lufter konas gamle hund
vaktmesteren på strøbilen
vi er fuglene i kjerret
katten under verandaen,
den bleke gutten utenfor kiosken
han ved bensinpumpa
som ikke kan betale
tiggeren med det blå fleecepleddet,
hun som kjøper kaffe på narvesen
vi er sånne som flyter gjennom Domkirkeparken
i skumringa,
tenner lys
og ser himmelens blå håndflate
hvelve seg over
alt
1 kommentar:
Dette diktet er veldig, veldig fint, Marit.
Legg inn en kommentar