Hurra for brudeparet i London hurra for kjærligheten som seierer og de som fikk hverandre og fine kjoler og strigla hester!Hurra for bombefly fra andre verdenskrig lavt over byen, folkefest og flagg.Hele dagen har gått med til tv oveføring av det samme igjen og igjen, kjoler og preken og korgutter og et smugkyss på balkongen.Hurra for åpen vogn, og hurra for at ingen lakeier besvimte foran kamera eller at bruden rotet med rekkeføgen på brudgommens navn under vielsen. Igjen, selvsagt-hurra. Hva skal man ellers si?
Mange vil nødig vedstå seg det, men de elsker å se på kongelige brylluper.Diverse arbeidsplasser har nok overbelastet nettet i dag med å se på tv- overføringen fra laptopen på kontopulten .Og andre igjen innrømmer, hvis de blir pressa, at de har sett Håkon og Mette Marits bryllup på DVD om og om igjen og grått på nytt og på nytt.Det er den virkelige prinsessedrømmen de ser på. Jenta som kom inn fra kulden, vant prinsen, og ble tilgitt for sin skumle fortid av et helt folk.
Så hvorfor kjeder jeg meg - når jeg også 2011 kan være vitne til at ei jente fra folket få sin prins - bare med enda mer publikum, finere slott,dyrere tiara og større budsjett? For det har jeg gjort i dag. Jeg kjeda meg etterhvert noe innmari. Eneste gang jeg fikk klump i halsen var av koret i Westminster Abbey. Brudeparet var vakre, pent kledd og så avslappa ut.Men ..så da?
Når man er vitne til en engelsk liga- fotballkamp, ser man jo at finnes mer enn nok lidenskap og engasjement blant engelskmenn. Og det så vi jo også litt av hos folka som jublet langs ruta brudeparet kjørte, selv om mange antakelig var bryllupspilgrimer fra andre deler av verden.Men lidenskapen og engasjementet i de ofisielle britene kommer bare ikke ut i slike seremonielle sammenhenger. Alt går av stabelen perfekt taima, ikkeno sommel, ingen brudesvenner eller piker begynner å hyle, og 5 forskjellige prester preker i vei uten et host eller kremt.Men jeg som tv-publikum blir bare ikke grepet!Og det ser ikke ut som brudeparet selv blir det heller. Ingen dirring i stemmer, ingen tårer i noen øyekroker.Familien til brudgommen har ansiktsuttrykk som er stive av kjedsomhet, hvis ikke er hattenålene deres som stikker dem i hjernestammen.Dronning-gemalen så faktisk ut som han syntes kyssinga på balkongen var både pinlig og unødvendig.
Godbiter som taler og den øvrige festlige delen av pryllupsarrangementet får ikke seerne ta del i. Man kunne jo der risikere å få et glimt av noen menneskelig trekk hos konglighetene.Og når det henges opp discoculer i taket på Buckingham Palace, må vanlige folk for all del ikke få se det. Vi kunne jo risikere å få et glimt av at noen av gjestene lo med åpen munn, eller løste på snippen.
Det britiske kongehuset har en lang tradisjon for å klemme igjen døra si foran folks neser, i både glede og sorg. At de nå plutselig skal begynne å invitere bostedsløse på julemat i Buckingham Palace slik det gjøres på Skaugum, er kanskje vanskelig å se for seg.Men det nye britiske prinseparet, uansett om jeg kjedet meg igjennom bryllupsdagen deres, kan kanskje ta i et tak i framtida, og åpne noen kongelige dører?
På en smalere tv kanal i kveld så jeg et klipp fra en dokumentar om Prins William. Et år etter studiene jobbet den unge tronarvingen for en veldedig organisasjon i Chile, der arbeidsoppgavene blant annet bestod i å skure govet på doen på barnehjemmet der han jobbet, og stå opp klokka seks om morgenen for å koke grøt. Men han lo høyt og hjertelig når han lekte med ungene.
Jeg lurer på om ikke det blir dette tv- klippet jeg kommer til å huske best fra den 29 april 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar