oppdraging

ingen gutar likar jenter
som pillar seg i nasen

sa mora,
og daska til dottera over fingrane

sjølv hadde mora
ein gong sleika på kniven

men så vart ho og enke
tidleg

Jakten på ærligheten

Så var jakten på kjærligheten i mål, og alle er lykkelige. Hos de fire parene i finaleepisoden så vi et par kleine klemmer, noen keitete kyss, og et par kåte menn. Men slik kan vi vel si at denne tv- serien speiler virkeligheten, og fanger opp det som stort sett skjer på byen eller på hvilket som helst julebord. Man finner fram til det mest tiltrekkende ansiktet i mengden, og tar det med hjem -hvis man ikke er for full.
Men i denne tv- seriens tilfelle har det vært en lang prosess først. Med presentasjon av bøndene i egne før - programmer, så skriver alle interesserte brev, så siles brevene til bøndene, blant annet ved hjelp av en vennegjeng av hver enkelt bonde, og de mest interessante fjesene kalles inn til speed- dater. Så er det ny siling, før en håndfull får komme og bli med de aktuelle bøndene hjem på farmen.
Med et så grundig opplegg skulle man tro det var en kvaltitetssikring av at de riktige personene havner på gårdene rundt omkring. Men er det så sikkert?
For hvem er det som sender inn brev? Jo, det er først og fremst folk som vet at de kommer til å få hele kjærlighetslivet sitt dissekert av Hvermannsen en hel høst på tv. Jeg går ut i fra at selvbildet deres må være relativt bra, siden et par av dem f eks tidligere har stilt opp i skjønnhetstevlinger med mor/datter i kulørte ukeblader, og noen har vært ukebladsmodeller for klær. Og det er sannelig ingen ulempe åpenbart. For den bonden sitter igjen med til slutt, har i de 4 tilfellene av året i alle fall, er syltynne blondiner man ikke kan beskylde for å ha utseendet mot seg, akkurat.
At dette foregår på gårder, blir et bipoeng i denne serien. Og eg tror få av de inviterte damene egentlig tenker så mye på det heller. Gårdene filmes nesten utelukkende i sol og vakre høstfarger, med beitende hester og bugnende frukttrær. Og damene hjelper i liten grad til med arbeidet, en av dem gjorde i tillegg et stort poeng ut av at hun ikke lagde mat- og foretrakk å lakke neglene sine i stedet. Så var det sagt.
Selvsagt er TV2 nødt til å lage gode bilder og interessant tv. Og det sikreste er da å fine noe vakkert å hvile kameraet på, jeg skjønner det. På TV3 går jo Top Model samtidig med Jakten på kjærligheten. Men å jobbe på gård handler vel om mer enn neglelakk og piknik ved Mjøsa? Det handler vel på sikt om å stå opp i otta og melke kyr, være med på å trekke kalv, måke møkk, pløye, treske og klaske fluer? Ikke kunne ta sommerferie, og jobbe skjorta av deg for å skape et utkomme man kan leve av på gården man driver? Men det er heldigvis ikke TV2 nødt til å dokumentere. De skal bare jage noen blondiner inn i honningfella, og når hverdagen kommer, er kameraene slått av. Og da slåes også i de fleste tilfellene følelsene til bondeparene av også, har det vist seg…
Så, de som tror de ser på noe mer ekte enn den amerikanskproduserte The Bachelor, må tro om igjen. Selv om sistnevnte er en adskillig mer påkostet produksjon er formålet det samme: å spleise vakre og vellykkede mennesker i idylliske omgivelser, og stjele seere fra nabokanalene.

De jeg har vondt av i dette, er ikke ambisiøse undertøysmodeller som melder seg på slike tv- show. For dem er det like mye et karrierestunt som kjærlighetsjakt. Bonden er i mange tilfeller et bipoeng. Nei, de jeg føler med, er f .eks de som trekker seg underveis i serien - fordi de kanskje trodde dette var en reell mulighet til å finne noe ekte. Men så oppdager de underveis kynsimen i tv-dramaturgi, og at det er litt lite rom for å finne noe her man kan tro på?
Og jeg føler også med de som sitter og får håpet sitt ødelagt for åpent kamera- fordi de ikke har skjønt at dette handler om estetikk- også i bondens valg av "budeie". De som melde seg på uten silikonpupper, uten å skjønne verdien av å bleke tenne sine på forhånd, slanke seg 20 kilo, som ikke farget vekk etterveksten og som oppriktig trodde at en bonde ser etter de såkalte ekte verdiene i en potensiell ledsager.
For show er show. På byen kan man gå hjem når virkeligheten i kjøttmarkedet blir for påtrengende. Og man slipper at hele Norges kjente og ukjente i måndesvis vil glane medfølende og litt nedlatende på en på REMA, fordi man ble dumpa så det svei på riksdekkende tv.

Og fordi man aldri forsto at tannbleking og hair extensions varer lengst.

griseprat

I sofakroken låg en stuegris
og kvein eit gledeskvin til kosens pris
han bora trynet ned i puta si
og hadde grisegod åleinetid

men om han skulle levd ut draumen sin
han ville aller helst ha blitt eit trøffelsvin
eit yrkesaktivt tryne i aksjon
ein akta grisejobb med tradisjon

så lite svineliv vi menneske forstår!
sjølv stuegrisesjela kan bli sår
blir det for mykje kos og innetid
kan livet dra ein følsom gris forbi.........

Intervjuobjektivet

En kommentar om å lese sin egen undertekst

Sitter og ser Viggo på lørdag, der kveldens intervjuobjekt er Kari Storækre.. Siden hun, så vidt jeg vet, i de siste snart 30 år ikke har figurert i offentligheten som annet enn hun som spionen elsket på åttitallet, vil jeg gå ut i fra at grunnen til at hun har havnet i studio handler mye om den på nytt aktualiserte treholtsaken. Antakelig er det derfor hun nå sitter i Viggos intervjustol i beste sendetid på lørdag.
Og jeg må si intervjuet derfor framstår som merkelig og nokså uforståelig. For det svaret som konsekvent går igjen, er; ”Det har jeg ingen kommentar til”, ”det er en privatsak”, eller det mest uvanlige av svarene ; ”det kan du vel tenke deg selv”!
Storækre har selv en bakgrunn fra fjernsyn, som nyhetsanker og programleder. Hun har sikkert selv sittet i Viggos stol (om ikke bokstavelig) , og kjempet med intervjuobjekter som var vrange, lite samarbeidsvillige og særdeles korte og skarpe i svarene sine. Det kunne ha vært interessant å høre samtalene disse to har hatt da de avtalte temaene for intervjuet.
For når intervjuobjektet konsekvent nekter snakke om Treholtsaken i det hele tatt, lurer jeg på hva Viggo hadde forberedet henne på at han ønsket skulle være programmets tema? Storækre har jo skrevet biografiske bøker, der hun sannsynligvis letter noe mer på sløret om treholt perioden av livet sitt enn hun var villig til å gjøre på tv i kveld. Og siden disse bøkene lenge har vært i salg over hele landet, og hun lot seg intervjue av Se og Hør om temaet ganske nylig, ser jeg ikke helt poenget med å sitte på tv med et rasende ansiktsuttrykk og avbryte programverten med ”unnskyld meg, men det der var virkelig et dumt spørsmål” og ”det vil jeg ikke snakke om”. Hun har jo snakket om det. Mye.
Det er den knapt en mediesak i norsk pressehistorie som er mer omtalt enn nettopp treholtsaken. Det er 27 år siden dommen falt, og siden den tid har Kari Storækre bodd i Sverige. Der hun visstnok har hatt det bra. For bitter, nei det var hun ikke, det hadde hun bare bestemt seg for å ikke være, sier hun i intervjuet. Dette sier hun med et ganske mørkt blikk på Viggo Joahnsen, noe som vitner om at helt blid igjen har hun kanskje ikke blitt på de 27 åra? Hadde noen sett på meg med slike øyne, hadde jeg vifta med et hvitt flagg, eller ropt på hjelp.Blikket til en havørn blir som Mor Teresas i sammenlikning.
Så , altså; det jeg lurer på er:

- Hvis grunnen til å stille i Viggo på lørdag, var å bidra med sin opplevelse av treholthistorien, hvorfor virka hun rasende igjennom hele intervjuet, og nekta svare på noe som hadde med treholtsaken å gjøre?
-Hvis hun ikke er bitter, og har lagt hele treholtlivet sitt bak seg, hvorfor lar hun seg intervjue om det nå- igjen? Holdt det ikke engang med ”Se og Hør”?
-Hvorfor stiller Kari Storækre i det hele tatt opp på et intervju der hun stort sett nekter å svare på spørsmålene?


At jeg plutselig ser for meg Nina Karin Monsen i denne sammenhengen , er ikke en tilfeldig assosiasjon for meg. Monsen framstår i media med synspunkter mange opplever som ekstreme, og krenkende/ fordomsfulle.
. Hun har gitt ut filosofiske skrifter med synspunkter både på naturlig/unaturlig legning, familie, homofiles rett til å adoptere , etc
Monsen gjør et poeng i mange intervjuer av at hennes oppvekst med mangel på varme, omsorg og kjærlighet (som hun har vært åpen om blant annet i et portrettintervju i Dagbladmagasinet) ikke på noen som helst måte har påvirket de synspunktene hun forfekter i dag om hvordan andre mennesker skal leve sine liv. Men uttrykket i øynene hennes skremmer en del mennesker, jeg synes det er nokså nifst jeg også.
Konklusjonen min er kanskje ikke entydig på noen måte. Det jeg sannsynligvis sånn omtrent vil fram til, er at det sikkert noen ganger er vanskelig å gjennomskue egen agenda i ytringene sine, når man er en mer eller mindre frivillig offentlig person. Man har en edel ytre hensikt, men lurer kanskje unna noen mer grumsete motiver man ikke liker å vedkjenne seg.?
Media er mer enn villige til å ta i mot deg, og høre på deg. Det bør de kanskje ikke alltid gjøre, men de gjør det. De skal jo leve de også. Men alle har ansvar for sitt eget liv.
Også svekne spionekskoner og reliogionsfilosofer med en kjærlighetsløs barndom.

Forventninga

Ut av sekken slapp det, endeleg!

Eit stort ingenting
som vart liggande lenge

Hvorfor kvitte seg med dårlig samvittighet?

Sitter og ser på puls på NRK, som i dag handler om vennskap og dets betydning. Første innslag er to bestevenninner fra barndommen, som nå triller barnevogner i de samme gatene som de før trillet dukkevogna. De blir blanke i blikket når de snakker om felles minner om Michael Jackson- konsert i fjortisalderen , veldig søte var de. Men så begynner innslagets hoveddel - hva gjør man når man får dårlig samvittighet for ikke å følge opp sine vennskap i en travel hverdag?

I utgangspunktet er det kanskje positivt at man verdsetter vennskap så mye at man faktisk har dårlig samvittighet når man ikke treffer vennene sine så ofte? For åtti prosent av folk i en spørreundersøkelse sier at samvittigheten plager dem, når det gjelder vennerelasjonene de ikke ivaretar godt nok. Vi ser i dette evne til å tenke på andre enn en selv. Kanskje også en bevissthet om verdien av å få impulser fra folk som har valgt nettopp oss som venn? Altså, i motsetning til en del familierelasjoner- som man er fint nødt til å forholde seg til, for høflighetens og blodsbåndets skyld.
Men neida, der sitter den ene etter den andre ”spesialisten” og forskeren på menneskelige relasjoner og framhevet viktigheten av å følge hjertet sitt i tvilstilfeller, og å kvitte seg med venner man lenger ikke hadde bruk for. Det vil si- venner som stilte krav, eller som forventet noe av dem de ikke lenger prioriterte å innfri.

Ei ung mor stod fram i programmet og fikk full jubel fra forskerne fordi hun hadde kutta ut ei nær venninne som ønsket å treffe henne av og til i en ”voksensetting”, dvs uten barn. Det var nok til at venninna fikk sparken. Intervjuobjektet orket ikke forholde seg til folk som ikke tilpasset seg hennes behov for å være 130% hustru og mor.
Selvsagt fikk vi ikke høre den dumpa venninnas historie. Og det var sikkert mer i denne historien som vi ikke fikk vite. Men er ikke dette et symptom for vår tid, tenker jeg? Har jeg ikke hørt historien før, bare med det fortegn at det var eldre foreldre/besteforeldre det var snakk om? Hvorfor skal vi ha dårlig samvittighet for dem som sitter på gamlishjemmet, som vi ikke besøker? Vi skylder på tidsklemma, aktiviteter, manglede barnevakt, feriereiser, og så er disse gamlingene så masete og sytete og har prostata og kreft og annen ufyselighet. Vi orker ikke forholde oss til problemene deres.

Og venner snakker jo om seg selv og sitt, og konfronterer deg kanskje med deg selv på en måte du ikke liker. Og hvorfor skal jeg ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke betaler klimakvoter? Nesten ingen andre i Norge gjør det jo heller, det viser jo undersøkelser. Så hvorfor skal jeg gjøre det? Dårlig samvittighet er ubehagelig, og tar fra meg nattesøvnen. Hvorfor skal jeg kildesortere når det er bare en avfallsdunk i gården? Det er da faen ikke mitt ansvar å tenke på miljøet helt alene?

At forskerne heier på oss for at vi skal slutte å ha dårlig samvittighet, er et tveegga sverd. For i samvittighet ligger også empati. Og har vi med bred støtte fra forskerne kasta samvittigheten over bord, har vi også innvilga oss selv fritak for empatien.
Det finnes selvsagt vennskap som ikke er til å berge. I likhet med alle andre relasjoner som involverer en eller annen form for følelser, kan man oppleve svik. Og kanskje kan det være vanskelig å tilgi.

Men hvis vi fremdeles, av og til, kan tillate oss å kjenne litt dårlig samvittighet, er det mulig at vi fremdeles greier si unnskyld.