søndag 12. januar 2014

Cafeliv for vidarekomne

Stamkafeen er ikkje lenger kva han  var. Det er rot i avisbunken som ligg framme. Mange bord er tomme for folk, men fulle av skitne koppar etter dei førre gjestene. Serveringsdamene står berre og og pratar med kvarandre medan køa veks, og irriterte middelaldrande akademikarar står surt i kø med skjerf i halsen og tenkjer at det var mykje betre før.

Sist laurdag stod eg mange, mange  minutt og venta på at serveringsdama skulle dukke opp- så eg fekk betalt den stakkars kaffikoppen eg stod der med. Ikkje ei sjel bak disken. Ingen serveringsdamer som sirkulerte i lokalet heller. Til slutt orka eg ikkje vente, sette meg ned ved bordet og drakk opp kaffien eg ikkje hadde betalt. Eg henta meg til og med påfyll.Kaffien var fæl, og hadde  tydelegvis stått på kolba nokre timar. Eigentleg burde eg ha fått betalt for å drikke han.

Det er ikkje slik vi vil ha kafeane, vi akademikarar i vår beste alder. Vi er grånande vanedyr i fornuftige skor, som helst vil attende til samme staden gong på gong. Og når vi seier samme staden, meiner vi det bokstaveleg. At vi vil ha samme utvalet i disken, samme serveringsdamene, samme inventar, at kaffekanner og koppar skal stå på samme stad som dei alltid har stått. Vi likar ikkje endringar. Vi vil at ting skal vere der vi ventar å finne dei.Alt anna er ei oppløysning av samfunnsnormer som vi tek sterk avstand i frå.


Vi ser det som direkte provoserande  at det står utstilt tre boksar med chilinøtter , og ingenting anna, i den disken vi er vane med at bugnar av freistande konditorvarer. Vi lurer på om dette er eit slags opprør. Om denne kafeen har kome i trassalderen, og viser oss fingeren gjennom demonstrative chilinøttboksar, rot på avisbordet, vond kaffe og skravlande, frekke servitriser. Om kafeen har låst seg inn på rommet sitt, og ber oss om å dra til helvete.

Difor tok vi sist laurdag ei drastisk avgjerd. Vi skal finne oss ein ny stamkafe. Det var det gode gamle programmet Norge rundt som sette ein av oss på tanken. I eit programinnslag frå ein lun, tradisjonskafe i byen vår.  I eit heimleg miljø med brune vegger, plysj og speglar i gullrammer, såg vi ein strålande konditor stolt vise oss kva som var dei viktigaste ingrediensane i den gamle tradisjonskaka dei hadde laga der i huset i hundre år.Denne cafeen fanst allereie då eg flytta til byen for å studere. Han har eigentleg ikkje endra seg mykje sidan då. Like brune vegger, tunge gardiner. Vindauga ser ut i gata gjennom eit plommefarga plysjblikk, og treng ikkje noko glitter og neon for å bli lagt merke til.

Dette må vere ein stad for oss. Når dei ikkje har endra ei kakeoppskrift sidan 1929, er det von om at kafeen har tyngde nok til å overleve eit kvart eigarskifte, trendmønster, til og med eit Olav Thon-angrep.  Og kanskje blir vi verande der. I eit miljø med uironiske blondedukar og rause blautkakestykke.

 Heilt til det blir rot på avisbordet, kaffekanna byttar plass, eller serveringsdamene ignorerer oss.

Vi finn oss nemleg ikkje i kva som helst.

2 kommentarer:

Arne-Michael Waade sa...

Fin betrakning av kafelivet, Marit.
Det er nesten så jeg skulle ønske du hadde navngitt kafeen og også den nye. Kanskje i form av et hint e.l. for å unngå å fornærme noen.

Elin sa...

Fantastisk, Marit :-) Kjenner meg igjen og er enig i alt! Møtast ein vakker laurdag på ein uforanderlig, uhipp og kakebugnande kafe!