Wenche Foss- divaen med arbeidsgleden

Så fåe endelig tabloidavisene ta i bruk nekrologene de har hatt ferdigskrevet i skuffen i tjue år.Wenche Foss er død. Men, dessverre, tabloider. Dere får det nok travelt nå medf å fylle etter med de siste oppdateringer. For denne dama holdt seg gående omtrent til det siste sukket.

Og i dagene framover kommer nok fler og fler sannhetsvitner til å stå fram med sine Wenche Foss- historier. Mer eller mindre gode. For Norges Riksdiva skildres av alle, var hun den som kunne snakke med alle. Hun stod fram offentlig med ubehagelige ting som sykdom og død, temaer som ikke andre pene skuespilllerinner  av hennes generasjon snakket om. Hun gjorde det også lettere for foreldre av barn med Downs syndrom å se en fordomsfull verden i hvitøyet.

Men hun kunne også skjelle ut yngre skuespillerkolleger, fordi de ikke hilste pent nok på henne når de traff henne første gang. Hun reagerte med hele følelsesregistret og i full offentlighet i alle saker hun brydde seg om, kanskje uten å gjøre så mye faktasjekk på forhånd.Noen ganger kunne det kanskje til og med se i overkant impulsivt ut for oss som har vokst opp i grisgrendte strøk. Men det var åpenbart også for folk utenfor Oslo at hun hadde en intens opplevelse av å være i det godes tjeneste.

I et intervju som er gjort nokså nylig, er Wenche Foss trist i det kvikke blikket hele landet kjenner så godt fra bilder. Hun snakker om at hun ikke tror at hun vil oppleve en  ny nyttårsaften.Hun så bakover på et langt og intenst levd liv. Og sa at hun hadde vært så heldig og så priviligert,og var så glad for det. Fordi hun hadde alltid hatt jobb. Hun hadde alltid hatt mye å gjøre.

Altså, det hun oppsummerte og mintes, var ikke det de fleste skulle tro en så gammel dame ville snakke om; barn, barnebarn, sin avdøde mann, bryllupsdag og barnedåp og ungdomstid. Nei. Det var arbeidet. Hvor heldig hun var, som hadde hatt så mange fine arbeidsoppgaver i livet sitt.

De færreste av oss kan skryte på seg at vi er ett med jobben vår- at vi ikke helt vet hvor jobben slutter og vi selv begynner.Wenche Foss kunne si det. Vi kan selvsagt beskylde henne for  at hun på den måten også var skuespiller når hun møtte andre i privaten-men det er vanskelig å gjøre det til et problem,  når engasjementet hennes kom så mange andre til gode. Wenches, favorittdikt som Lise Fjeldstad nettopp leste på Dagsrevyen, handler nettopp om å glede andre mennesker.

Om det er noe å lære av at Wenche Foss har trippet i 93 år her på jorda i høye, elegante hæler?For min del tror jeg det handler mest om å ha vært vitne til genuin arbeidsglede.Å  greie å takke for alle arbeidsdagene dine som har vært- når du vet at dagene du har foran deg er få .Å kjenne sann og ekte glede over den jobben du har hatt hele livet, hvor flott er ikke det?

Den kan sies av en kyniker at det er lett å være arbeidsglad når du er Diva. Og det kan vel være.Men hva kunne ikke vi alle bidratt med med en slik arbeidsglede som Wenche Foss hadde?Og da tenker jeg ikke først og fremst på gleden jobben kan gi oss selv:  Men på den gleden vi  kan sende videre til andre, når vi trives der vi er.

Jeg skåler  i champagne for deg i dag, Wenche. For deg - og for arbeidsgleden.