forestillingen som ble til en forelesning

Forestillingen som ble en forelesning
I kveld så jeg "Frosset"av Bryony Lavery på Trøndelag Teater. "Godt med ailt 'en e færdi me'" , som vi sier på trøndersk. Det vil si, noen ting må unnagjøres før man kan sette seg ned og være fornøyd med seg selv: Man har gjort leksene.
Leksene var i dette tilfellet et psykolog/klient-drama. Barnemorderen Ralph skal hjernegranskes etter ugjerninger langt tilbake i tid. Han har drept, og gravd ned ofrene sine i et skur i hagen. Forbrytelser for fæle til å fatte. Hvordan er det da mulig å lage klinisk dødt teater av det?
Selvsagt er det nødvendig med en viss distanse til så makabert stoff. De færreste publikummere har muligheter til å identifisere seg inn i en slik historie.
De som har laget teater av dette, har nok tenkt nettopp på det emosjonelle omfanget av historien. Og derfor valgt en kjølig spillestil, en scenografi som likner en operasjonssal, og de presenterer rolleskikkelser som dissekerer historien mer enn de gestalter den med hjelp av karakterer av kjøtt og blod.
Og hvorfor må alle psykiatere i slike instituisjonsdramaer ha trøbbel med egen psyke, alternativt med alkohol eller kjærlighetsliv?Det er som om de ikke kan la den gale rollekarakteren være gal helt alene. Så også i dette stykket- som åpner med at psykiateren selv har et lite sammenbrudd, uvisst av hvilken grunn, på vei ut av leiligheten sin med kofferter og vesker. Allerde da begynte jeg å bli skeptisk.
Underveis lærte vi om kartlegging av hjernen til seksulaforbrytere, og hvordan den fungerer.
Forfatteren har gjort grundig esearch til dette stykket, leser jeg i programmet. Og det merkes jo.Men jeg vil veldig gjerne berøres av skjebner når jeg går i teateret, jeg. Kall meg gjerne en Aristoteliker, men en liten hverdagskatarsis har vel aldri skadet noen?