Han fortalde:
Eg trudde eg ville og så tenkte eg at eg skulle sondere terrenget om ho og kanskje ville.
Om ikke ho ville noko heilt anna, da, - utan at eg eigentleg hadde nokon klare indikatorar på kva ho eigentleg ville og ikkje ville. Nok om det.
Men- da eg etter kvart ymta frampå kva eg kanskje ville, så fekk eg liksom ikkje noko klart inntrykk av om min forsiktig antyda vilje fekk henne til å ville noko som helst. Ho var ikkje villig til å ville noko - i alle fall ingenting som gjekk an å forstå for meg.
Difor så tenkte eg berre helvete heller. Når ein er så uklar på kva ein vil, skal det godt gjerast at andre vil kome til å ville.
Ho får berre gjera som ho vil
Så skal eg kjenne etter om eg vil nokon andre noko. Og det trur eg faktisk at eg vil,ganske snart.
Hmm ... den kjærligheten. Her vil gjerne sitere en som i skrivestil av og til faller på å minne om deg. Om dine ord slik de faller. Nemlig twitters ukronede nynorskikon - Heimflyttar:
SvarSlett"Treng andre ord for minusgradene og ei betre glosebok for kjærleik."